• Fjoråret ble et rekordår for Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandlet 339 klager, mot 291 i 2010. Fjoråret «topper» dermed det tidligere  rekordåret 2007 med hele 33 saker.
• Utvalget avga 151 uttalelser mot 145 i 2010. I 67 av disse fikk klager medhold, mens mediene gikk fri i 84 saker. Forholdet mellom fellelser og «fri» er ganske stabilt.
• Antall brudd på god presseskikk for manglende samtidig imøtegåelse er fortsatt på topp på bruddstatistikken.

Les mer om PFU-sakene på hjemmesiden til Norsk Presseforbund.

Tabell 1: PFUs hovedstatistikk for 2011, basert på behandlede klager, fordelt etter resultat. Kilde: Norsk Presseforbund. Digital versjon av tabellen her

Hovedstatistikken for 2011 viser at både antallet innkomne og behandlede klager var rekordhøyt i 2011. Antallet uttalelser (altså saker med full behandling i PFU) var imidlertid høyere både i 2004 og 2007. Det gjenspeiler seg i antallet saker med forenklet saksbehandling, som endte på hele 109 i fjor.

Som det fremgår av tabellen er den ”lange” linjen at antallet innkomne klager øker, fra å pendle rundt 200 klager tidlig på 2000-tallet, til i dag å pendle rundt 300 klager, altså en økning på rundt 50 prosent. Når antallet uttalelser ikke har vist samme sterke økning, så har det formodentlig sammenheng med at en større andel av klagene åpenbart ikke representerer noe brudd på god presseskikk. Dette avspeiler seg i antallet klager som er gjenstand for forenklet saksbehandling, som er firedoblet siden 2000. Det gjelder saker hvor sekretariatet mener det åpenbart ikke foreligger noe brudd. Sakene legges uansett frem for PFU, som har det siste ordet, og som i enkelte tilfeller likevel velger å igangsette såkalt ordinær saksbehandling.

En oversikt over utvalgte ”brudd-punkter” de siste årene ser slik ut:

Tabell 2: Tallene er hentet fra Norsk Presseforbunds offisielle ”brudd-statistikk”. Den fullstendige statistikken for PFUs arbeid finnes i hovedstatistikken for PFU 2011, se ovenfor.

I tillegg til de kolonnene som fremkommer av den offisielle statistikken, har vi for egen del lagt til en egen kolonne, for årene 2006-2011, for saker hvor klagen gjelder nettpublisering (ev i kombinasjons med publisering på andre plattformer), samt en egen rad for klager knyttet til moderering av nettdebatter. Dette for å se henholdsvis om det er andre pressetiske problemstillinger som åpenbarer seg i nettverdenen, og om de meget omdiskuterte nettdebattene genererer mange klager. Det siste kommer tilbake til senere. Ellers er det interessant å konstatere at det er en forbausende stor grad av sammenfall mellom det som utgjør de viktigste fellelses-punktene på nett og på andre plattformer.

Også i 2011 ser vi en klar tendens til at en stor andel av klagesakene, og fellelsene, relaterer seg til noen få punkter i Vær Varsom-plakatent. Punkt 4.14 om krav til samtidig imøtegåelse har vært øverst på ”listetoppen” i mange år. Etter en liten nedgang i antallet fellelser i 2010, gikk antallet fellelser på kraftig opp igjen i fjor. De andre punktene som også i fjor var blant de mest hyppige fellelsesårsakene er punkt 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll og punkt 4.1 om saklighet og omtanke. I fjor utgjorde disse tre punktene 52 av 67 fellelser.(1)

Fotnote:
(1) Dette når man sammenholder brudd-statistikken med PFUs totalstatistikk. Som det vil fremgå av tabell 3, er tallene der litt annerledes. Dette har med tellemåten å gjøre.

For andre år på rad har vi foretatt en analyse av hvilke typer klagere som synes å få medhold i sine klager til PFU. Det første vi kan slå fast er at den totale andelen klagere som fikk medhold gikk ned fra 43 prosent i 2010 til 40 prosent i 2011. Dette gjelder altså de sakene som ble tatt opp til full behandling i PFU.

Sammenligner vi med 2010, er det tre ting som er verdt å merke seg:
• Antallet klager fra privatpersoner (”vanlige” folk og aktører) går opp, mens andelen av disse som får medhold går noe ned.
• Antallet klager fra bedrifter går ned, samtidig som andelen som får medhold har gått opp.
• Andelen klager fra offentlige myndigheter/institusjoner hvor det ble gitt medhold økte kraftig.

Sagt på en annen måte; privatpersoner klager generelt mer, men på dårligere grunnlag, mens bedrifter og næringsdrivende klager mindre, men mer velbegrunnet. Offentlige myndigheter klager omtrent som før, men får i større grad medhold. Den vanligste klager er privatperson eller flere privatpersoner. I alt 82 av de 147 klagene som ble behandlet av utvalget i fjor kan relateres til det vi kaller privatpersoner. Dette utgjorde 55 prosent, nesten nøyaktig den samme andelen som i 2010.

I tillegg har vi sortert klagerne i grupper for bedrifter/selskaper, organisasjoner og offentlige institusjoner/myndigheter. Gruppen privatpersoner er fordelt i to grupper; nemlig i en gruppe som vi kan kalle ”vanlige folk” som sjelden eller aldri – og oftest tilfeldig - er i medienes søkelys, mens den andre gruppen er folk som har en eller annen aktør-rolle. Blant de siste har vi regnet journalister, redaktører, politikere, offentlig ansatte, folk som er involvert i kriminalsak eller folk som på lignende måte opptrer aktivt i det offentlige rom.

Tabell 3: Tabellen er basert på egen telling i PFU-basen. Noen av grensene mellom de ulike gruppene kan være vanskelige å plassere helt presist, men tabellen bør gi et ganske godt bilde av sammensetning av klagemassen, og hvem som i ulik grad får medhold i PFU.

PFU hadde 52 saker til behandling i fjor hvor mangel på samtidig imøtegåelse var en del av klagegrunnlaget eller ble drøftet av PFU. I 26 av disse sakene fikk klager medhold på dette punkt, altså en prosentandel på nøyaktig 50. Det mest interessante i denne sammehengen, er at mens antallet 4.14-klager til full behandling gikk kraftig ned fra 2010 og til i fjor, så gikk antallet fellelser markert opp.

Tabell 4: Tabellen viser antall behandlede klager totalt, klager hvor 4.14 har vært påberopt eller drøftet, antall brudd og antall uttalelser med kritikk.

Fotnote (2) i tabellen: Totaltallet i denne tabellen er sammenfallende med tabell 3, men altså ikke med det tallet PFU opererer med som sitt totaltall, som er 151 behandlede klager. Dette har med tellemåten å gjøre.

Hvorvidt dette indikerer at PFU har blitt enda strengere i sine vurderinger av 4.14-sakene, er vanskelig å si sikkert. Vi tar imidlertid med utdrag fra et par av utvalgets uttalelser, som kan illustrere hvor listen ligger med hensyn til hva som forventes:

Sak 2010/233 – Om kommunal revisjonsrapport som grunnlag for kritikk:

Utvalget er enig med klager i at det i artikkelen fremkommer sterke faktiske påstander som helt klart rammer klageren. Utvalget konstaterer at klager fikk seg forelagt VGs versjon av rapporten og anledning til å imøtegå denne. Utvalget merker seg imidlertid at klager mener Asor ikke fikk
benyttet imøtegåelsesretten fullt ut fordi man ikke hadde mottatt den omtalte rapporten. Klager var derfor ikke kjent med innholdet og konklusjonene. Dette i kombinasjon med at oppslaget i VG er konstaterende og sterkt belastende for virksomheten, gjør at utvalget mener VG burde
ventet med å omtale saken til også klager hadde fått lest rapporten, og da kunne nyansert og balansert fremstillingen, slik klager gjorde i sitt tilsvar. Utvalget viser til punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».
På dette punkt har Verdens Gang brutt god presseskikk.

Sak 282/10 – Om gjengivelse av samtidig imøtegåelse:

Utvalget konstaterer også at det helt til slutt i programmet blir vist en tekst der klager delvis får imøtegå kritikken i programmet, og at det i tillegg vises til ytterligere imøtegåelse fra klager på TV3s nettsider. Slik sett er det dokumentert at klager har fått anledning til å kommentere forholdet som omtales i programmet. I denne sammenheng vil utvalget likevel innvende at det ikke er tilstrekkelig at den angrepne er forelagt de konkrete beskyldningene. Som det fremgår av Norsk Presseforbunds veileder for den samtidige imøtegåelsen, basert på PFUs tidligere praksis, skal den angrepnes kommentarer også gjengis. Utvalget vil også minne om at den samtidige, relevante imøtegåelsen skal skje samtidig, noe som gjelder både tid og sted. Det holder altså ikke at man publiserer den angrepnes forsvar på en annen plattform. Supplerende opplysninger og forsvar kan derimot gjerne publiseres på en slik måte. Selv om det tydelig fremgår i programmet at klager er uenig i kritikken og TV3s fremstilling av de faktiske forhold, kan ikke utvalget se at klagers argumentasjon som underbygger klagers syn, fremkommer på noe vis i selve programmet. I lys av rogrammets rammende vinkling, mener utvalget at TV3 derfor skulle sørget for at klagers syn og argumentasjon i større grad ble tydeliggjort overfor seerne. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
På dette punkt har TV3 brutt god presseskikk.

Sak 2011/063 – Om at rektor på en skole blir intervjuet ifm påstander rettet mot en lærer som avisen riktignok ikke har identifisert med navn og bilde:

Imidlertid reagerer utvalget på beskyldningene som rettes mot en lærer, og mener disse er av en slik art – faktiske opplysninger - at retten til samtidig imøtegåelse er utløst, jamfør Vær Varsomplakatens punkt 4.14. Det er også slik at det er den eller de som beskyldningene retter seg mot, som har imøtegåelsesrett, ikke dem redaksjonene mener kan uttale seg på de angrepnes vegne. Om den angrepne velger ikke å kommentere angrepene, f.eks. på grunn av taushetsplikten, skal dette gå klart frem av artikkelen.
På dette punkt har Framtia brutt god presseskikk.

Dersom vi skiller ut 4.14-sakene i en egen tabell, innrettet etter typer klagere, og i hvilken grad de får medhold, så får vi et interessant bilde.

Tabell 5: Klager til behandling i utvalget hvor punkt 4.14 har vært et tema, fordelt på klagegrupper og resultat.

Dette er altså arenaen for de profesjonelle aktørene. Mens ”vanlige folk” er den generelt største gruppen i klagebunken til behandling i PFU, er det bedrifter/næringsdrivende og ”aktører” som i større grad dominerer når det kommer til retten til samtidig imøtegåelse.

Et annet interessant trekk er at en stor del av dem bruker advokat – og at de som bruker advokat i stor grad får gjennomslag. Tallene for avokatklager i 2011, fordelt på medhold/ikke medhold, og skilt ut særlig på 4.14-klager, ser slik ut:

Tabell 6: Blant det 31 klagene i 2011 som ble fremmet gjennom advokat, fikk klager medhold i drøyt halvparten. Men på 4.14-klagene er prosentandelen medhold hele 85.

Til tross for at de såkalte advokatklagene har en prosentandel hva gjelder medhold i utvalget som ligger litt over gjennomsnittet, har vi ikke sett noen tendens i retning av at det blir prosentvis flere slike klager de siste årene – snarere tvert imot. Her er utviklingen de siste årene:

2005: 34 advokatklager av i alt 253 klager = 13,4 prosent.
2006: 44 advokatklager av i alt 255 klager = 17,3 prosent.
2007: 56 advokatklager av i alt 314 klager = 17,8 prosent.
2008: 31 advokatklager av i alt 268 klager = 11,6 prosent
2009: 37 advokatklager av i alt 292 klager = 12,7 prosent
2010: 31 advokatklager av i alt 291 klager = 10,7 prosent
2011: 36 advokatklager av i alt 339 klager = 10,6 prosent

Vi ser at antall advokatklager toppet seg i 2007, men er gått adskillig ned etterpå. Det har vært antydet at utviklingen kunne tyde på at advokatene i økende grad bruker PFU som en forberedelse til domstolsbehandling, men seneste to års antall bryter i så fall med et slikt mønster. På den annen side har vi en del flere eksempler på slik dobbeltbehandling de senere årene – også i fjor. Det behandles i neste underkapittel.

Mens det i 2010 bare var én sak som ble dobbeltbehandlet i både PFU og domstol, var det i 2011 fire slike saker. Det vil si: Kun to saker er registrert for PFU og domstolene i løpet av 2011. De to andre sakene gjaldt PFU-klager fra 2010, som først ble rettslig behandlet i 2011.

PFU-sak 2009-057:
En privatperson som var psykisk syk og skilt, ble intervjuet i Bergens Tidende, i forbindelse med hans problemer med å finne et egnet sted å bo. Mannen var av kommunen plassert på et hospits, med rusmisbrukere, og måtte betale leien på 19.000 kroner av egen lomme. Han hevdet at Bergens Tidende – i strid med den avtalen han hadde inngått med avisen – hadde gjort endringer i artikkelen etter at han fikk den til gjennomlesning. Bergens Tidende på sin side mente at de hadde opptrådt i tråd med det som var avtalt. PFU mente det forelå brudd på VVP punkt 3.9 om hensynsfullhet i den journalistiske arbeidsprosessen, og uttalte i november 2009:

Utvalget forstår at det måtte oppleves som uheldig at artikkelen var blitt betydelig endret etter at klageren fikk anledning til å lese et utkast. Etter utvalgets mening er det avgjørende i denne sammenheng hva som var avtalt med klageren da han fikk artikkelen til gjennomlesning. Utvalget anser at Bergens Tidende ikke kunne gjøre så omfattende endringer uten å kontakte klageren på nytt, da det ble klart at artikkelens hovedfokus ville bli endret fra det som først var blitt forelagt ham.

Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, som blant annet pålegger pressen å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.

På dette punkt har Bergens Tidende har brutt god presseskikk.

Vedkommende tok etter dette ut søksmål mot Bergens Tidende, med krav om erstatning etter skadeerstatningsloven § 3-6, for brudd på straffelovens §390. I november i fjor avviste Bergen tingrett kravet, og tilkjente også Bergens Tidende saksomkostninger. Retten skriver i premissene blant annet:

Gjennom to intervjuer med journalist Hoaas fremla han selv opplysninger om sin situasjon, herunder sin psykiske sykdom. Han lot seg fotografere. Han må således anses å ha samtykket til publisering av personlige forhold. Vitnet […], en venn av [saksøker], uttalte i sin forklaring at han advarte [saksøker] mot å fortelle media om sin psykiske sykdom. Vitnet mente det var best å holde dette innen familien, men [saksøker] tok ikke hensyn til rådet fra vennen og ønsket å fremlegge opplysningene om sin psykiske sykdom til BT for å få seg en bedre bolig.”

Verdt å merke seg er det særlig at retten ikke festet lit til at Bergens Tidende skulle ha inngått en avtale med så omfattende redigeringsadgang som det saksøker hevdet.

PFU-sak 2011-002:
Advokat Mona Høiness klaget nettstedet Hegnar Online inn for PFU i forbindelse med to debattråder på nettstedets debattforum. Høiness klaget på at innlegg som hun mente måtte være i strid med god presseskikk ikke var fjernet tidsnok. Hegnar Online viste til at innleggene var blitt fjernet så snart man var blitt oppmerksomme på dem. Det dreide seg om formuleringer som ”Sexy hun da! Kjenner en som kjenner en som knulla henne. Heldiggris.”, ”skulle jeg k—henne måtte det bli med bind for øya. Synes dama er dritstygg – ser ut som en h-- ” og ”Driver hun fortsatt å knuller på denne trønderbjørn?” PFU konstaterte i februar i fjor brudd på VVP 4.17 om moderering av nettdebatter, og uttalte:

I det påklagede tilfellet har utvalget kommet til at innlgg i begge de påklagede debattstrengene var i strid med god presseskikk. Det gjelder innlegg med seksuelt innhold, og innlegg som inneholder beskyldninger om at klageren har opptrådt uetisk eller ulovlig. Utvalget er enig med Hegnar Onlines anførsel om at klageren, i kraft av sin samfunnsrolle, må tåle mer enn menigmann, men mener innlegg i de to strengene hadde et innhold som er mer enn hun må tåle.

Utvalget konstaterer at uakseptable innlegg lå tilgjengelig for Hegnar Onlines brukere i opp til ti dager, og utvalget er ikke i tvil om at Hegnar Online på eget initiativ skulle ha fanget opp disse og fjernet dem. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.17, der det heter: «Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.»

Hegnar Online har brutt god presseskikk.

Etter det tok Høiness ut søksmål mot Hegnar Media og redaktør Stein Ove Haugen, med påstand om erstatning for ærekrenkelser. I januar 2012 konkluderte Oslo tingrett med at utsagnene var både usaklige og til dels usmakelige, men at de ikke kunne sies å være rettsstridig ærekrenkende. Dommen (3) er anket, og forhåndsberammet for lagmannsretten i 2013.

Fotnote (3): Dommen – IJ-nr 2011-19 – finnes her

PFU-sak 2010-282:
Et byggfirma i Tromsø tok ut klage mot TV3 og serien ”Bygg og bedrag”, etter at firmaet var blitt utsatt for sterk kritikk i et program som handlet om en kvinne som hadde fått utbedret badet sitt, men som mente at arbeidet som firmaet hadde utført var svært kritikkverdig. Firmaet, som klaget gjennom advokat, påsto brudd på en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten. Etter en runde med svært omfattende innspill fra partene, endte PFU med å felle TV3 for brudd på retten til samtidig imøtegåelse. Utvalget sier:

Selv om det tydelig fremgår i programmet at klager er uenig i kritikken og TV3s fremstilling av de faktiske forhold, kan ikke utvalget se at klagers argumentasjon som underbygger klagers syn, fremkommer på noe vis i selve programmet. I lys av programmets rammende vinkling, mener utvalget at TV3 derfor skulle sørget for at klagers syn og argumentasjon i større grad ble tydeliggjort overfor seerne. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har TV3 brutt god presseskikk.

Saken ble behandlet i PFU i april. I juli tok byggfirmaet ut stevning ved Nord-Troms tingrett. Etter begjæring fra TV3 stilte imidlertid tingretten krav om sikkerhetsstillelse for saksomkostninger på inntil 700.000 kroner, i det tingretten mente det var ”en nærliggende mulighet” for at saksøker ikke ville vinne frem, og at han heller ikke ville være i stand til å dekke eventuelle saksomkostninger for motparten. Nå er saken omgjort fra privat straffesak og til sivilsak – uten krav om sikkerhet for omkostninger – og berammet for retten 21. mai.

Sak 2011-006:
En kvinnelig hundeeier i Sunnhordland klaget inn avisen Sunnhordlands omtale av en dom i en rettssak hvor hun var tiltalt både for brudd på hundeloven og for å ha forsøkt urettmessig å påvirke vitner i forbindelse med saken. Det siste ble hun frikjent for. Hun mente uansett at Sunnhordlands omtale hadde krenket hennes privatliv, og at hun ikke var anonymisert godt nok. Dette til tross for at Sunnhordland kun hadde omtalt henne med kjønn, alder og at hun bodde i Sunnhordland. Kommunenavn var ikke nevnt. PFU felte Sunnhordland for brudd på punkt 4.7 i VVP – om identifisering i saker om kriminelle eller klanderverdige forhold, og uttalte:

Når det så gjeld sjølve omtalen av saka, merker utvalet seg at Sunnhordland opplyser å ha gått lenger i anonymiseringa enn vanleg, mellom anna ved å utelate kommunenamn og politidistrikt. Utvalet finn likevel at Sunnhordland har gjeve for mange identifiserande og unødig detaljerte opplysningar, som særleg rammar uskuldig tredjepart, mellom anna i høve til ei gammal sak som gjeld familien til klagaren. Utvalet viser til punkt 4.7 i Ver Varsam-plakaten, der det mellom anna heiter: «Ver særleg varsam ved omtale (…) i saker der identifiserande omtale kan føre til urimeleg belastning for tredjeperson.»

På dette punkt har Sunnhordland brote god presseskikk.

Etter dette tok hundeeieren ut forliksklage mot Sunnhordland. Stord forliksråd avsa i september en dom hvor avisen ble dømt til å betale henne 100.000 kroner. Avisen måtte da ta ut stevning for domstolene, og i Sunnhordland tingrett i januar ble avisen frikjent, og tilkjent saksomkostninger. I premissene sier tingretten blant annet:

”Retten vurderer det etter dette til at artikkelen Sunnhordland Blad publiserte ikke omhandlet private opplysninger, da opplysningene utelukkende var hentet fra en dom uten begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse”.

Dommen er ikke anket, og er dermed rettskraftig.

Punkt 4.17 i Vær Varsom-plakaten lyder:
Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.

Det dreier seg altså om en ”teknisk” bestemmelse i to ledd: For det første må det gjøres tydelig overfor publikum at den aktuelle nettdebatten ikke forhåndsredigeres, men publiseres uredigert. For det andre plikter redaksjonene ”så snart som mulig” å fjerne innlegg som er i strid med det presseetiske regelverket. I praksis er det det siste leddet i punktet som har vært gjenstand for klagebehandling. Brudd på dette kravet forutsetter, som det fremgår av teksten, at innholdet i det omstridte innlegget bryter med de presseetiske reglene.

En grunnpremiss for å kunne konstatere brudd etter punkt 4.17, andre ledd er altså at innlegget som sådan er i strid med presseskikken. I følge PFUs bruddstatistikk har det siden 2003 vært 15 fellelser for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.17. Et søk i PFU-basen gir imidlertid bare treff på 11 saker hvor det er konstatert brudd på dette punktet, av totalt 19 (en sak er ikke publisert på nett) som har vært til ordinær klagebehandling og hvor punkt 4.17 er påberopt. Det er uklart hva som er grunnen til dette.

Uavhengig av denne statistiske usikkerheten, kan vi uansett konstatere at det ikke har vært noen strøm av klager på manglende moderering av nettdebatter, slik noen kanskje hadde forventet. Som kjent var det i 2005 en ganske intens diskusjon mellom medieorganisasjonene om hvorvidt punkt 4.17 burde endres, slik at forhåndsmoderering ville bli et krav. Norsk Journalistlag var tilhengere av en slik endring, Norsk Redaktørforening mente at dette fortsatt måtte være opp til den enkelte redaktør å avgjøre.

Det interessante med PFUs praksis det siste året, er spørsmålet om hva som strengt tatt skal karakteriseres og kategoriseres som brudd på punkt 4.17. Av de tre sakene hvor det er konstatert brudd i fjor, var det to tilfeller hvor redaksjonene i utgangspunktet holdt fast ved at innholdet i innleggene ikke brøt med god presseskikk.

I PFU-sak 2010-198 (privatperson mot Fredriksstad Blad) uttalte utvalget:
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at Fredriksstad Blad har unnlatt å fjerne innlegg etter at klageren tok kontakt. Spørsmålet blir dermed om ytringene er i strid med presseetikken. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Utvalget ser at debattinnlegg på nettet har en mer muntlig form enn øvrig redaksjonelt stoff og at takhøyden derfor kan være høyere. Slik utvalget leser de påklagede innleggene, er de fleste direkte knyttet til situasjonen rundt salget eller den omtalte nettsiden. Selv om klageren i stor grad har bidratt til et usaklig debattklima, fritar ikke dette redaksjonen for de presseetiske krav når det gjelder saklighet. Utvalget mener at flere av debattinnleggene bryter med god presseskikk og burde vært fjernet.

Fredriksstad Blad har brutt god presseskikk.

Selv etter å ha blitt gjort oppmerksomme på det påklagede innlegget unnlot redaksjonen å fjerne det. Spørsmålet da er om det strengt tatt er mangelende moderering som medfører brudd på god presseskikk, eller om det er innholdet – og kun innholdet – som utløser brudd.

I PFU-sak 2011-085 (privatperson mot Harstad Tidende) ble det klaget på et innlegg som i friske ordelag – for å si det pent – ga uttrykk for sterke synspunkter på samene og påståtte privilegier de hadde blitt tilgodesett med over mange år. Avisen argumenterte ikke langs en linje som handlet om moderering, men at innlegget som sådan var innenfor det presseetisk akseptable, og at det derfor ikke var noen grunn til å fjerne det. I sin uttalelse viste imidlertid PFU til både punkt 4.1 (saklighet og omtanke), punkt 4.3 (om respekt for egenart og identitet, privatlive, rase, nasjonalitet og livssyn).

Utfordringen er at teksten i punkt 4.17, andre ledd må lese som en plikt til ”å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk”. Et spørsmål som da oppstår er hva redaksjonene skal gjøre dersom man er utstyrt med en god modereringsordning, men mener det aktuelle innlegget ikke bryter med god presseskikk, og derfor ikke fjerner det? Fredriksstad Blad unnlot å fjerne det påklagede innlegget, selv etter at man var blitt oppmerksom på det. Dersom PFU i neste omgang finner at innlegget er i strid med kravet til saklighet og omtanke, så kan utvalget selvsagt konkludere med brudd på for eksempel punkt 4.1. Men kan man også konstatere brudd på 4.17, dersom nettdebatten ellers er grundig moderert, men innlegg blir stående fordi redaksjonen mener det er innenfor de presseetiske grensene?

På den annen side vil noen, med tyngde, si at det ikke kan være så enkelt at redaktøren kan avskjære en debatt om kravet til moderering i punkt 4.17, ved rett og slett å hevde at hun mener innleggets innhold ikke bryter med god presseskikk. Her bør det uansett være mat for en interessant diskusjon.

En helt annen problemstilling er, som nevnt innledningsvis, er at det uansett er en forutsetning for å kunne konstatere brudd på andre ledd i punkt 4.17 at innholdet i innlegget i utgangspunktet bryter med reglene for god presseetikk. Da er det også et spørsmål om ikke PFU bør vise til hvilket punkt i Vær Varsom-plakaten som er overtrådt, før man konstaterer at redaksjonens kontrollrutiner har sviktet. Problemet er at i hele seks av de øvrige åtte ”brudd-sakene” på punkt 4.17, har utvalget ikke vist til hvilke punkter i plakaten som innholdet i de omstridte innleggene bryter mot. Det gjelder:

• PFU-sak 2003-030 (Stavanger Aftenblad), hvor avisen riktignok erkjente at innholdet stred mot presseetikken, men uten at det fremgår av PFUs uttalelse hvilke punkter det dreier seg om.

• PFU-sak 2007-208 (Aftenposten), hvor avisen ga uttrykk for at innlegget ville blitt fjernet, dersom man hadde blitt gjort oppmerksom på det.

• PFU-sak 2008-049 (Nordlys), hvor avisen erkjente feil, og ga uttrykk for at den opprinnelige artikkelen ikke skulle vært utstyrt med kommentarfelt i utgangspunktet.

• PFU-sak 2008-79 (Aftenposten), hvor avisen erkjente kontrollsvikt.

• PFU-sak 2009-190 (sol.no)

• PFU-sak 2011-002 (Hegnar online)

I flere av disse sakene er det derfor vanskelig å vite hvilket opprinnelig presseetisk brudd PFU legger til grunn for sin konklusjon om at kontrollrutinene har sviktet, i strid med punkt 4.17.

Mest spesiell er kanskje PFU-sak 2008-79, hvor Aftenposten erkjenner kontrollsvikt, men hvor PFU ikke finner noe presseetisk problematisk ved innleggene. Utvalget skriver:

Når det gjelder den påklagede nettdebatten, er utvalget ikke enig med klageren i at publiseringen av innleggene som ble fjernet, burde beklages. Slik utvalget ser det, inneholder innleggene ulike personers meninger og er ikke av en slik faktisk art at en rettelse og beklagelse skulle være påkrevd.

Uttalelsen må altså lese slik at PFU mener innholdet i innleggene er fullt ut akseptabelt. Like fullt feller utvalget Aftenposten, fordi avisen ikke har oppfylt sine egne kontrollrutiner. Det er en uttalelse det er all grunn til å stille spørsmål ved, men som illustrerer problemstillingen.

Etter årsrapporten for 2008 sendte NR et brev til NP og PFU med noen kritiske synspunkter på bruken av punkt 4.1 i plakaten. Blant annet uttalte vi frykt for at bestemmelsen ble ”overforbrukt” og betraktet nærmest som sekkepost som hjemmel for fellelse når utvalget ikke fant andre punkter som passet. Etter vårt syn var det i 2008 også flere eksempler på bruk av 4.1 til tross for at andre punkter i plakaten måtte være mer relevante. Vi fremhevet særlig behovet for at 4.1-avgjørelsene ga en utfyllende redegjørelse for hva bruddet besto i, ettersom dette i svært liten grad sier seg selv etter ordlyden.

NP og PFU svarte med en utførlig redegjørelse for hvordan utvalget ser på bruken av 4.1 og imøtegikk NRs påstander om sekkepost, men erklærte samtidig at utvalget utvilsomt kunne bli bedre med begrunnelse for avgjørelsene.

Etter dette gikk antallet fellelser noe ned, før det økte litt igjen i 2010. Gjennomgangen av uttalelsene viser imidlertid at de er gjennomgående bedre og bredere begrunnet de siste par årene enn tidligere. Fortsatt er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved den praksis utvalget har fulgt i en del saker, hvor man ”legger på” punkt 4.1, til tross for at det er konstatert brudd på andre punkter i Vær Varsom-plakaten, punkter som er betydelig mer presise enn henvisningen til saklighet og omtanke.

Et eksempel er PFU-sak 2010-125:
Fremover har fremstilt det som om klager har brutt taushetsplikten, noe han ifølge loven ikke har gjort, og som det burde vært enkelt for avisen å sjekke. Utvalget viser til Vær Varsomplakatens punkt 3.2, hvor det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» For utvalget ser det også ut til at Fremover har vinklet saken på en måte som gir inntrykk av at klager på en nokså grov måte brøt taushetsplikten da han la frem pasientjournalen. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, som maner til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

I dette tilfellet er det kildearbeidet som er problemet. Vinklingen følger som en konsekvens av dette. Da kan det stilles spørsmål om hvorvidt punkt 4.1 skal utgjøre et selvstendig fellelsesgrunnlag. Hvis man tenke seg at dette videreutvikles, så kan svært mange klager henvises til punkt 4.1 – som en konsekvens av at det foreligger brudd på andre punkter i plakaten.

Et annet eksempel er PFU-sak 2011-085, hvor et debattinnlegg som i sterke ordelag karakteriserer samene som folk og sametingspresidenten spesielt, ble felt, med følgende begrunnelse fra PFU:

Spørsmålet blir dermed om de påklagede ytringene er i strid med presseetikken. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon og punkt 4.3 om menneskers egenart og identitet. Utvalget ser at debattinnlegg på nettet har en mer muntlig form enn øvrig redaksjonelt stoff og at takhøyden derfor kan være høyere. Det er likevel utvalgets oppfatning at ytringene er av en slik karakter at det bryter med god presseskikk og burde vært fjernet.

I dette tilfellet er det grunn til å spørre om ikke VVP 4.3 er mer enn tilstrekkelig, og det virkelig presise punktet. I stedet for en summarisk og lite retningsgivende forklaring knyttet til to forskjellige punkter, kunne utvalget gitt en mer klar begrunnelse for hvorfor man mener punkt 4.3 er brutt.

Noen av de mange vanskelige etiske avveiningene redaksjonene sto overfor 22. juli og i tiden etterpå, er grundig behandlet i et annet kapittel i denne rapporten. Pressens Faglige Utvalg har mottatt til sammen 32 klager knyttet til terror-aksjonen og den påfølgende dekningen. Av disse ble 13 gjenstand for ordinær klagebehandling. De øvrige ble enten gjenstand for forenklet behandling, med henvisning til at det åpenbart ikke forelå noe presseetisk brudd, manglende samtykke fra direkte berørte eller andre grunner. Enkelte klager henviste mer generelt til belastninger knyttet til
den massive mediedekningen, andre mer kuriøse begrunnelser, som for eksempel at den nå tiltalte terroristen var gjenstand for forhåndsdømming.

Av de 13 sakene som endte på utvalgets bord etter ordinær behandling endte fire med fellelse eller kritikk.

PFU-sak 2011-206 (Dagsavisen) og PFU-sak 2011-286 (Stavanger Aftenblad) endte begge med fellelser etter VVP punkt 4.6 – om å ta hensyn til ofre og pårørende for ulykker og kriminalsaker – etter publisering av nesten identiske bilder på forsiden aven død kvinne utenfor regjeringskvartalet . Bildene viser de massive ødeleggelsene, og kvinnen utgjør ett element i bildet. På Dagsavisens forside ligger kvinnen med ryggen til og på Stavanger Aftenblads forside er ansiktet hennes sladdet. Utvalget avga nesten identiske uttalelser.

Om Dagsavisen:
Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Dagsavisens forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den hadde en eller annen form for plikt til å publisere det. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke det, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Om Stavanger Aftenblad:
Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Stavanger Aftenblads forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plaktens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

I PFU-sak 2011-238 fikk Adresseavisen kritikk for publisering av navnet på en savnet gutt på Utøya, før familien hadde fått beskjed fra politiet om hans status. Avisen publiserte sin nettartikkel – med navn og bilde av klagerens sønn – 25. juli, tre dager før familien fikk dødsbudskapet, og at artikkelen ikke ble fjernet fra nett selv etter uttrykkelige henstillinger fra klager. PFU oppsummerer slik:

Utvalget mener videre at avisens anførsler om det uvanlig store informasjonsbehovet i denne saken er betimelige, noe også klager viser forståelse for. Det er tidspunktet for publisering det reageres på, og slik utvalget ser det, var ikke Rolf Christopher Johansen Perreaus rolle i offentligheten så fremtredende at familiens ønsker var nødt til å vike. Det legges vekt på at klager uttrykte sitt ønske tydelig, og blant annet begrunnet dette med at familiens 14-årige sønn også hadde vært på Utøya, men overlevd. Utvalget har merket seg at Adresseavisen valgte å anonymisere enkelte andre savnede. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, der det heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og
pårørende» og «[v]is hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse».

På dette punkt har Adresseavisen opptrådt kritikkverdig.

De to siste sakene som endte med fellelse er behandlet først i 2012, men vi tar dem med for sammenhengens skyld.

PFU-sak 2011-319: ABC Nyheter produserte – ca to måneder etter 22. juli – en sak basert på avhør av en terrorsiktede. I artikkelen refereres det blant annet til at han mente det var en ”strategisk feil” ikke å drepe mannskapet på MS Torbjørn. Klageren, som var matros på båten, mener den omfattende og detaljrike omtalen førte til retraumatisering av involverte. PFU konkluderte slik, under dissens 5-2:

Utvalget legger stor vekt på at omtalen av massedrapene på Utøya berører svært mange unge ofre – noe som er spesielt i denne saken – og som må medføre økt varsomhet og større omtanke når det gjelder gjengivelsen av hva som skjedde den dagen. Etter utvalgets mening fremstår artikkelen unødig belastende for pårørende og ofre som var uforberedt på at disse opplysningene ville bli publisert. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.»

På dette punkt mener utvalgets flertall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Mindretallet konkluderte slik:
I tida etter 22. juli 2011 har mediene hatt som oppgave å belyse, kommentere og bringe fram ny kunnskap om terrorhandlingene. Saken har et usedvanlig alvor, omfang og betydning. Den berører svært mange.

Dette forplikter mediene til en balanse som både ivaretar hensynet til de etterlatte og pårørende, og offentlighetens behov for informasjon. Den aktuelle reportasjen gjengir gjerningsmannens politiforklaringer i betydelig detalj, men gir samtidig relevant informasjon om hans tenkesett, motiver og strategi i møtet med politiet. Fremstillingen gir samlet et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utvalgets mindretall mener ABC Nyheter ikke har brutt på god presseskikk.

PFU-sak 2012-026: Foreldrene til en jente (fylkesleder i Sogn og Fjordane AUF) som døde på Utøya, mente NRK Sogn og Fjordane brøt god presseskikk da de ringte deres datter ca kl 18.00 fredag 22. juli, mens hun var i livsfare, refererte fra samtalen i et innslag på Dagsnytt 18 kort tid etter, og deretter, en halv time senere, publiserte en artikkel med deler av samtalen med den da avdøde. Artikkelen ble liggende ute på nettet i litt over ett døgn. PFU aksepterte at det ikke var mulig for journalisten å forstå at det var livsfarlig å ringe vedkommende på det aktuelle tidspunktet, ut fra den informasjonen man da hadde. Derimot mente PFU at nettartikkelen var problematisk:

Etter utvalgets mening er det den påklagede nettartikkelen som reiser de alvorligste presseetiske problemstillingene. Til forskjell fra Dagsnytt 18-innslaget er AUF-lederen her navngitt, og også her formidles hennes ekstreme situasjon. NRK har beklaget navnebruken og har også anført at artikkelen ideelt sett ikke skulle vært publisert. Slik utvalget ser det, burde redaksjonen, når situasjonen var så uklar, ha forstått at man skulle unnlatt å identifisere henne. Utvalget registrerer videre at artikkelen ble fjernet på redaksjonens eget initiativ etter ett døgn, men mener uansett redaksjonen skulle gjort dette langt tidligere, gitt artikkelens innhold. Det vises her til punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten, som vektlegger viktigheten av å ta hensyn til ofre og pårørende i forbindelse med omtale av ulykker og kriminalsaker, og til punkt 4.1, om å vise omtanke.

NRK har brutt god presseskikk.

De åtte ”frifinnelsene” i 22. juli-sakene handler om følgende forhold:

PFU-sak 2011-176: Tidens Krav gikk fri etter klage på en lederartikkel i papirutgaven lørdag 23. juli, en leder som koblet muslimsk innvandring og kultur til terror-aksjonene i Oslo og på Utøya.

PFU-sak 2011-180: Fædrelandsvennen gikk fri etter å ha intervjuet en lokal forfatter som mandag 25. juli forteller om sitt eget ”terrorvirus” og sitt oppgjør med det.

PFU-sak 2011-211: Sarpsborg Arbeiderblad gikk fri etter klage på en lederartikkel som omhandlet en lokal Frp-politikers betraktninger om hvordan terroren ville påvirke valget.

PFU-sak 2011/200: Verdens Gang fikk fri etter en klage på avisens omfattende bildereportasje fra ”rekonstruksjonen” av terrorhandlingene på Utøya.

PFU-sak 2011-209: Dagbladet gikk fri etter en klage på avisens omfattende bruk av bilder av Anders Behring Breivik på forsiden.

PFU-sak 2011-235: NRK gikk fri etter klage på en reportasje – med flere bilder – fra samme ”rekonstruksjon” som i ovennevnte sak.

PFU-sak 2011-274: Verdens Gang gikk fri etter en klage fra Oslo politidistrikt – en klage som gjaldt avisens identifisering av en av etterforskerne (og aktoratets representant i fengslingsmøte) i 22. juli-saken.

PFU-sak 2012-025: Namdalsavisa gikk fri etter en klage fra pårørende i forbindelse med dekningen av begravelsen til et av Utøya-ofrene. Utvalget mente avisen hadde handlet i god tro og i tråd med det de trodde var avtalen med familien.