Da redaktøren utarbeidet avisas første redaksjonelle årsrapport og spurte leserne om de har tiltro til at avisa ikke lar seg presse av lokaler maktmiljøer i samfunnet, fikk han følgende svar: Over halvparten av de 181 som svarte mente at HA generelt sett ikke står i mot et slikt press, mens nesten 30 prosent tvilte på om avisa ville klare å stå imot.Summert mener 83 prosent av innsenderne at Halden Arbeiderblad ikke framstår som fri og uavhengig. Dette er ingen vitenskapelig metode. De som følte seg kallet, valgte å svare frivillig.

Men uansett; slikt oppleves selvsagt som en kilevink. Ikke bare for redaktøren, men for hele den redaksjonelle staben og medarbeiderne for øvrig, som i flere år har jobbet hardt og målbevisst for å heise uavhengighetens fane, og løsrive seg fra eiere og interessegruppers påvirkning av innholdet.

I Halden har dette vært en prosess som kom senere enn i de fleste andre norske aviser. I Halden kjempet Arbeiderpartiet og den lokale arbeiderbevegelsen med nebb og klør for å beholde kontrollen over sin egen lokalavis. A-pressen var selve erkefienden, og kampviljen for HA uovertruffen. Opp gjennom historien har det vært mange slag, og mange historier. Historier som endog har kommet i bokform, og som har underbygget inntrykket av Halden Arbeiderblad som talerør for Det norske Arbeiderparti. På folkemunne i Halden kalles HA fremdeles for ”Pravda”, selv om dette også må oppfattes som et kjælenavn. I dag eies for øvrig HA 100 prosent av A-pressen, etter at de lokale eierne måtte kaste kortene i 2010.

Den gamle industribyen Halden har i en årrekke vært, og er fremdeles, en by med skarpe politiske fronter. Arbeiderbevegelsens gamle kultur og tradisjoner har vist seg seiglivede i en by med et distinkt konservativt preg. Dette har også festet seg ved Halden Arbeiderblad.

Men i flere år har HA villet løsrive seg fra dette. Ikke minst ble dette synlig da Frode Rekve var ansvarlig redaktør (2006-2009). Hans nærkontakt med de lokale eierne som ville fjerne ham ble først en knakende god og seiglivet historie. Deretter en belastning for staben og avisas nye ansvarlige redaktør som ville legge den bak seg og komme seg videre.

Halden Arbeiderblad har nå i flere år blitt redigert etter vanlige, hevdvunne prinsipper i norsk presse. På grunn av avisas spesielle historie, er dette forhold det er sterkt fokus på, og som evalueres jevnlig. Men det er også forhold som mange lesere ser på med lupe. Gamle myter er seiglivede. Vi har fått høre at vi fremdeles har politiske motiver, at vi forfordeler Arbeiderpartiet og vi føler vi i noen sammenhenger blir tillagt motiver vi slett ikke har.

Vi føler at Halden Arbeiderblad blir brukt av de steile politiske frontene i Halden fremdeles. Senest i kommunevalgkampen forrige høst. I en slik sammenheng er det godt å vite at avisas meninger ikke alltid faller i god jord verken hos posisjon eller opposisjon – uavhengig av hvem som sitter med makta. Da føler vi at vi i bunn og grunn gjør jobben vår.

Det blir et krevende farvann å manøvrere i, men kursen er staket ut for lengst, og det er hva vi presterer over tid som teller. Redaksjonen i Halden Arbeiderblad står samlet om denne, og fortsetter å redigere avisa etter prinsipper som underbygger frihet og uavhengighet. Akkurat nå er vi spente på om en ny, og mer vitenskapelig måte å måle tilbakemeldinger på enn etfrivillig svar på redaktørens oppfordring vil gi oss bedre resultater. Det synes vi vi har fortjent. Men uansett var tilbakemeldingen i den redaksjonelle årsrapporten en real kilevink, og vi vet at troverdigheten er en viktig del av livsgrunnlaget vårt

  Her er Halden Arbeiderblads redaksjonelle årsrapport for 2011.

Hausten 2011, like etter kommunevalet, kom det opp ei vond og vanskeleg sak i Ottadalen. Vågåordførar Rune Øygard vart sikta i ei overgrepssak mot ei mindreårig jente, og dette førte til mange spørsmål, skapte uro blant folk og var ei stor utfordring for oss i lokalavisa Fjuken.

Vi i redaksjonen her fekk vite dette svært tidleg, og valde å gå ut på nettsida vår med opplysningar, men da svært anonymisert. Nokre dagar seinare gjekk Vågå kommune ut med pressemelding om at det var ordførar Øygard som var den sikta. Etter det har saka fått umåteleg stor merksemd i alle mediekanalar.

I dei fyrste dagane var presset stort på oss som lokalavis, da frå større media, om kva vi meinte, kva for meiningar bygdefolket hadde og korleis stemninga i bygda var. Vi bestemte oss tidleg for at Fjuken skulle halde seg til dei faktaopplysningane vi fekk frå politiet. Vi i lokalavisa skal ikkje spekulere og "synse". Dette er ei sak som har to partar; ein profilert ordførar og ei ung jente, båe frå Fjuken sitt nedslagsfelt, og som rettsapparatet skal avgjere skuldspørsmålet i.

Etter at saka vart kjend i lokalmiljøet gjekk sjølvsagt debatten for fullt, ikkje minst på sosiale medier, og dei fleste innlegga tok parti med ordføraren. Som redaktør i Fjuken gjekk eg ut i lokalavisa mot dette som etter mi meining var tankeløyse i ein slik situasjon. Eg oppmoda folk om å tenkje seg om, både fordi det her var ei sak framleis under etterforskning, og med to partar. Eg minte og facebookskribentane på at det dei skreiv var offentleg, og at dei kunne bli siterte på dette av media.

Det er som før sagt vanskeleg å vere lokalavis når slike saker kjem fram i offentlegheita. Vi kjenner dei fleste vi skriv om, samfunnet rundt oss er lite og gjennomsiktleg og vi må trø varsamt.

Ein samla redaksjon i Fjuken var samde i måten vi valde å dekkje ordførarsaka på. Vi skal gje lesarane våre opplysningar etter kvart som vi får dei frå politiet og påtalemakta, det er vår jobb og vårt samfunnsansvar, men vi skal óg leve vidare her i Ottadalen etter at Øygardsaka er over.

Agderposten jobbet fra april til juni 2011 med å finne ut hva som de siste fire årene foregikk i kulissene i Arendal Arbeiderparti, som hadde ordføreren. Mange utmeldelser fra bystyregruppen, mektige bakspillere – og en skyggeordfører. Serien på over 20 sider over flere dager lå klar til publisering lørdag 23. juli 2011. Serien måtte naturlig nok tas ut.

Men vi nærmet oss stadig kommune- og fylkestingsvalget. Skulle vi kjøre serien tett opptil valget og bli beskyldt for å ville påvirke utfallet og angripe Ap i en sårbar valgkamp? Skulle vi vente med serien til etter valget og bli beskyldt av leserne for å ha holdt tilbake viktig informasjon for dem i deres valg?

Skulle vi droppe det hele?

Vi endte med å kjøre serien. I tilknytning til første artikkel trykket vi en helsides kommentarartikkel, hvor sjefredaktør lot leserne ta del i de etiske dilemmaene avisen vurderte. Her er et utdrag:

”Agderpostens og mitt dilemma som sjefredaktør har vært: Hvordan håndterer vi vår artikkelserie? Er det upassende å trykke en slik serie etter egjeringskvartalet og Utøya? Hvis vi velger å trykke den, vil det være galt å trykke en sak om ett parti så tett oppunder kommune- og fylkestingsvalget? Vil Agderposten som budbringer bli det sentrale diskusjonstemaet, og ikke det innholdet vi publiserer? Bør vi droppe hele serien? Bør vi vente til etter valget?

(…)Det har vært mange og lange diskusjoner. Og de har bølget frem og tilbake med tanke på hva som har vært rett å gjøre. Men det jeg tidlig ble trygg på, var at vi ikke skulle kaste artiklene i søppelkurven. En fireårsperiode i den lokale politikken er snart over. I Arendal har det vært fire turbulente år. Og ordføreren her i byen har vært omstridt og omdiskutert. Hun har stått sentralt i mange avgjørelser, og også skapt overskrifter nasjonalt.

Hun var frontfiguren for hele byen, og endte til slutt med å bli utstøtt for så å melde seg ut av eget parti. Også flere andre arbeiderpartimedlemmer har i denne valgperioden meldt seg ut av bystyregruppen.

(…)Hva skjedde, og hvorfor ble det slik? Det var oppdraget til Lid og Flaa. Et oppdrag vi som lokalavis føler er en del av vårt samfunnsoppdrag: Belyse ulike spørsmål som har ført til mye undring blant våre lesere, og de av byens aktører som forholder seg til lokalpolitikernes beslutninger.

(…) Agderposten har tatt hensyn til den vanskelige tiden etter 22. juli. Først og fremst med tanke på, og i respekt for, dem som er rammet av terrorhandlingene. Men også med tanke på Arbeiderpartiet lokalt, og våre lesere. Søndag ble den offisielle minnemarkeringen etter terrorhandlingene avholdt. Landet har vendt tilbake til en så normalisert situasjon som mulig.

(…)«Agderposten vil med denne artikkelserien ramme Arbeiderpartiet i Arendal på en urimelig måte». «Agderposten har bygget opp en nøye planlagt kampanje for å påvirke valgresultatet». Jeg er overbevist om at disse påstandene vil komme, og vi må tåle det. Men disse påstandene blir ikke sanne uansett.

(…)Jeg kan, etter vårt valg om å publisere nå, se for meg flere scenarier fremover. Og spesielt ett er ventet: På grunn av det som kan oppfattes som et ubehagelig fokus vil personer og grupper som omtales rette sine skyts mot Agderposten for å flytte fokus fra innholdet i det vi skriver, til angrep mot avisens etikk og arbeidsmetode.

Det er aldri en heldig situasjon at budbringeren blir skyteskiven. Rett og slett fordi vi ser det som vår oppgave å bringe til torvs og rette søkelyset på problemstillinger som angår våre lesere. Hvis det innholdet vi presenterer ikke blir det interessante, men måten vi gjør det på, har vi ikke lykkes i våre intensjoner.

Men i dette tilfellet tror jeg at vårt grundige, journalistiske arbeid og brede kildetilfang vil gjøre at våre lesere finner historiene som fortelles interessante – og ikke tidspunktet vi publiserer det på.

Til slutt kan jeg nevne en av problemstillingene jeg har tygget mest på: Hvis vi ikke trykker vår artikkelserie nå, men venter til etter valget, hva skal jeg da svare lesere som spør: «Hvorfor ventet dere til etter valget med å publisere det dere visste?». Det ville jeg ikke ha hatt noe godt svar på.

Fra å være byen der ingenting skjedde, kom alt på to-tre år. Vi fikk et flott og etterlengtet kulturhus i Indre havn, et steinkast bortenfor ble Color Lines ferjeanlegg flyttet lenger ut i fjorden, ny storskole ble bygd sammen med Arena Larvik, og et unikt spahotell ble reist i regi av familiene Treschow og Hagen, rett ved den populære bystranda. Optimismen steg i lokalsamfunnet. Larvik var endelig byen som fikk det til. Og ved roret satt kommunens populære ordfører i sin tredje periode.

Med dette som bakteppe jobbet Østlands-Posten over lang tid med å undersøke og kartlegge det som vi og mange med oss mente hadde vokst fram over år, en ukultur der innersvinger ble tatt for å få ting gjort. Der for mye skjedde utenfor de åpne og rette offentlige arenaene. Vi skrev bl.a. om et dialogforum på siden av de organer der beslutninger skal fattes, om salg av en sentral kommunal eiendom på eller over kanten av loven og avtaler gjort uten riktig politisk forankring. Sentralt i dette var også ordføreren, som i tillegg hadde fått heltestatus etter å ha «kuppet» en forvandling av det gamle ferjeområdet på byens beste fjordnære tomt, og på 48 timer gjort golde biloppstillingsplasser om til et parkområde som umiddelbart ble folkets favoritt.

Men det ulmet stadig mer i det politiske miljøet, og spesielt i ordførerpartiet Høyre. Det kulminerte med tidenes lokale valgkupp, der ordføreren en februarkveld rått og regissert ble kastet ut fra alle lister av motstandere i eget parti.Naturlig nok førte også det til en rekke oppslag i ØP.

Få uker senere presenterte vi over seks sider på dag én, og deretter med oppfølginger i mange dager, det som ble kalt «Ordførersaken». Mange saker der vi satte under lupen både offentlig forvaltning og hvordan politisk makt ble utøvet. Igjen med et sterkt fokus på ordføreren, og i særdeleshet hans disponering av diverse midler på en for de fleste ukjent konto. Med til historien hører det at vi hadde med oss SKUPs graveteam som en faglig sterk støttespiller i disse sakene.

Lenge før vi publiserte de første artiklene, gikk ryktene om at ØP var i gang med «noe» rundt ordføreren. Dermed kom også presset mot redaksjonen. Allerede før vi trykket de første sakene, kom advarslene. Det var mange henvendelser, flere politikere og andre personer i sentrale posisjoner tok kontakt, og var helt i grenseland til det vi opplevde som trusler.

Kvelden før vi skulle trykke gikk dette så langt at vi vurderte sterkt å utsette sakene. Trykkeriet ble varslet om at vi kunne komme til å ta ut seks sider, men etter en timeout valgte vi å trykke den planlagte dagen.

Vi opplevde også en splittet by. Det var mange som syntes det var flott at vi tok tak i og belyste forholdene, men også de som mente vi gikk altfor langt. Vi ble sterkt kritisert for at personfokuset ble for stort, massivt og hadde preg av et korstog som kunne få store konsekvenser.

Både ved den anledningen og i de mange rundene vi måtte gå seinere, var det særlig to forhold som måtte veies opp mot hverandre. På den ene siden det som åpenbart var store personbelastninger, sett opp mot den samfunnsmessige relevansen sakene hadde. I de aller fleste tilfellene «vant» vurderingen om viktigheten av å belyse forholdene. Både i ØP og Larvik-samfunnet har disse sakene satt åpenbare spor.

I ei oppsummering av fjoråret er konklusjonen at vi til ein viss grad løyser samfunnsoppdraget, altså lever etter pressa sine ideelle mål, men at det kanskje sviktar på nokre område. I evalueringa av fjoråret skriv eg følgjande: «Vi er for lite vågale i å ta standpunkt i ømtålige saker, særleg om tema som dreier seg om geografi, til dømes skulenedlegging. Vi bur i ein kommune med to lokalaviser, der vi er «redde» for å ta standpunkt av frykt for å mista lesarar.»

Vår konkurrerande avis, Grenda, har ikkje leiarartiklar og tek ikkje standpunkt. Det har avisa aldri gjort, og etter det eg kjenner til, er det ikkje mange som kritiserer konkurrenten vår for det. Som tidlegare redaktør i fire år i den avisa, opplevde eg berre ein eller to gonger kritikk for manglande leiarar.

Dei fleste redaktørar og journalistar vil nok rynka på nasen.

– Kva er dette for noko tøys? Ein redaktør skal alltid seia det han meiner. Han skal ikkje vera redd konkurrentar, økonomi eller lesarar. Ei avis utan leiar er ikkje ei skikkeleg avis, vil nok pressefolk generelt seia.

Når det er sagt, har eg gjort eit medvite val når eg ikkje tar standpunkt i ei konfliktsak, som til dømes skulestruktur. Gjennom 20 år har skulenedlegging vore eit tilbakevendande tema, som i så mange andre kommunar. Vi har på leiarplass meint at det viktige er at ein gjer eit grundig arbeid før ein gjer vedtak, anten det blir det eine eller det andre. Det må og leggjast til at vi før valet tilrådde å leggja debatten om nedlegging av skular daud. Fleirtalskoalisjonen dei føregåande fire åra sa i programmet sitt at skular skulle leggjast ned, men sjølv med fleirtal klarte dei ikkje å gjera noko med skulestrukturen.

Samstundes får vi kritikk frå alle partar, som påstår at vi tek parti. Vi har hatt reportasjar om bygder som har mista skulane sine. Desse bygdene har det gått fint med, dei er aktive og lever i beste velgåande. Ved slike oppslag får vi stundom kritikk frå dei som meiner at vi tek parti med skulenedleggjarane.

Det må og leggjast til at når vi lagar reportasjar frå bygdene som har nedleggingstruga skular, så får vi kjeft fordi vi tek parti med dei som vil behalda alle skulane.

For vår del har all synsing enda med at vi ikkje tek eit generelt standpunkt. Eg føler det er riktig, fordi vi ikkje heilt veit kva som er det rette. Også redaktørar kan vera usikre. Eller skal ein redaktør aldri kunne seia at det er vanskeleg å veta kva som faktisk er rett eller gale?

Vi lever dessutan i ein kommune med til dels sterke bygdekonfliktar. Og stundom er vi forsiktige med å hevda sterke meiningar fordi vi fryktar å missa store lesargrupper. Pressefagleg er det feil å tenkja slik, men, jau – vi tenkjer nok litt slik av og til.

Eg meiner òg vi har gjort det riktige så langt. Kan henda er eg pysete og ei skam for redaktørstanden, men eg står for det.

En privatperson i Halden politianmeldte ordfører Per-Kristian Dahl (Ap) for mulig politisk korrupsjon. Det skjedde etter at Dahl ble ansatt som avdelingsleder i et heleid kommunalt selskap, der han selv på dette tidspunktet var styreleder og generalforsamling.

Kommunal Rapport publiserte fredag 9. september nyheten i vår digitale utgave, altså fredagen før kommunevalget. Til da hadde ingen medier omtalt anmeldelsen, som ble levert Østfold politidistrikt 15. august, nesten fire uker tidligere.

Vi fikk tips om anmeldelsen, som bygget på forhold som Kommunal Rapport har omtalt tidligere, på bakgrunn av egne undersøkelser og dokumentasjon. Et halvår før hadde jeg skrevet en leder i papirutgaven, der jeg uttrykte forståelse for debatt om hvem som var best kvalifisert til stillingen (Utlysningen krevde høyere utdanning og sosialfaglig erfaring, mens Dahl har bakgrunn fra Norske Skog Saugbrugs og politikken.) Konklusjon her: ”Prosessen bør undersøkes nærmere. Det er oppsiktsvekkende at kontrollutvalget ikke vil ta saken.”

Vi har i de siste par årene fulgt Halden kommune tett og avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Politiet bekreftet at anmeldelsen var mottatt, men at det tidligst over helga – på valgdagen - ville bli avgjort om de skulle etterforske saken.

Varsom

Kommunal Rapport er varsom med å omtale anmeldelser. Hvert tilfelle må vurderes for seg. Når den anmeldte er ordfører eller rådmann og anmeldelsen er knyttet til hans politiske rolle eller hans utøvelse av stillingen som en kommunes øverste administrative leder, er dimensjonene spesielle. Sett i forhold til samfunnsoppdraget, ville det etter min mening vært mer problematisk å avstå fra publisering av Haldenanmeldelsen. Vi nølte ikke. Vi omtalte senere også saken i papirutgaven (torsdag 22. september).

Med vår bakgrunnskunnskap i dette tilfellet, var vi på publiseringstidspunktet mest opptatt av å gi ordfører Per-Kristian Dahl anledning til samtidig imøtegåelse.

Han skrev i en SMS at han ikke var informert av politiet om anmeldelsen. Vi gjenga det tidlig i saken, og fortalte at Dahl avsto fra å gi andre kommentarer til saken. Vi skrev også at han tidligere har avvist all kritikk mot seg i forbindelse med ansettelsen.

I tillegg til imøtegåelsen var det relevant og bra at journalisten i saken stilte følgende spørsmål til anmelder Knut Egil Hamre: ”Er anmeldelsen et forsøk på å skade Dahls sjanser til å bli gjenvalgt som ordfører?”

Vi fulgte sakens utvikling helt i mål (jfr. Vær Varsomplakatens 4.5: Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere).

Etter halvannen uke (tirsdag 20. september) rapporterte vi at politiet mente det var grunnlag for å etterforske om avtroppende ordfører Per-Kristian Dahl mottok en utilbørlig fordel i kraft av sitt verv da han i mars ble ansatt i stillingen. Mandag 3. oktober meldte vi at etterforskningen trolig ville pågå tre uker til. Fredag 28. oktober skrev vi at saken var henlagt som intet straffbart forhold bevist. Her slipper Dahl til allerede i ingressen: - Jeg anser saken som ren trakassering, sier han.

Vurderer rettslige skritt

Halden Arbeiderblad bringer uka etter (onsdag 2. november) et større intervju med da avgått ordfører Per-Kristian Dahl, som fritt får komme til orde med hvordan han har opplevd hele saken. Dahl retter her sterk kritikk mot Kommunal Rapport etter vår omtale av anmeldelsen. Det framgår at han vurderer rettslige skritt, blant annet mot Kommunal Rapport.

Ansvarlig redaktør Hans-Petter Kjøge beklager i sin påfølgende lørdagskommentar (lørdag 5. november) at HA i en nettsak refererte Kommunal Rapports omtale av anmeldelsen. ”Ut fra vår linje, skulle ikke dette ha vært publisert”, skriver han. Han er enig i det jeg tidligere har kritisert på lederplass. Han skriver: ”Dahl burde umiddelbart ha trukket seg som styreleder i det han leverte inn søknaden”. Men å omtale anmeldelsen, tar han altså avstand fra.

”Norske medier pleier ikke omtale anmeldelser. Det må foreligge en siktelse først”, skriver Kjøge. Kommunal Rapport har vurdert det annerledes, som han skriver. Dette ligger under redaktøransvaret.

Min vurdering bygger blant annet på Høyesteretts kjennelse i Holstad-saken fra 1994, der det heter at ”det ikke kan legges til grunn som et alminnelig prinsipp at det overhodet ikke kan foreligge referatprivilegium når det gjelder anmeldelser. Det kan være tilfelle hvor en anmeldelse i en sak av stor allmenn interesse må anses som så seriøs at det ville virke unaturlig om det ikke skulle være adgang til å referere denne."

Vær Varsom-plakatens publiseringsregler 4.7 sier at det eksempelvis kan være berettiget å identifisere når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales. Pressens Faglige Utvalg sier i uttalelse om retts- og kriminalreportasjen (desember 1992) at ”personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet.” Leserdebatt omkring anmeldelsen taler også for vår beslutning.

Internt i Kommunal Rapport ble det reist spørsmål om vi ikke burde skrive leserinnlegg i Halden Arbeiderblad etter Dahl og Kjøges uttalelser.

Avsto fra leserbrev

Vi avsto fra dette, ettersom vi er opptatt av å være raus i forhold til ytringer om hva vi gjør. Jeg ville heller ha skrevet kommentar i egen avis for å fortelle
egne lesere hvorfor vi gjorde som vi gjorde, hvis jeg hadde trodd at leserne lurte på det. Jeg hadde tillit til at kritikken talte for seg selv. Jeg vet at leserne
har høy tillit til Kommunal Rapport og verken kommentarfelt eller andre kanaler for tilbakemelding indikerte noe krav om forklaring. Jeg hadde ikke behov for å forsvare måten vi taklet denne saken på.

Jeg setter saken inn i en større sammenheng nå, i en kommentar om vår journalistikk. Kommunal Rapport har i senere tid for eksempel også omtalt
anmeldelse av en rådmann, knyttet til utøvelsen av hans stilling. Det er i tråd med samfunnsoppdraget, slik jeg vurderer det.