For folk i Nord-Fron var svaret det siste spørsmålet enkelt: Lokalavisa Dølens Facebook-sider. Der tok Dølen-redaktør Tor Larsen styringen i fire døgn og sørget for en effektiv plattform både for dem som ville ut med informasjon og for dem som trengte den.

”Avisa Dølen står etter flommen att som ein informasjonsvinner”, fastslår NRKs distriktsredaktør i Hedmark og Oppland, Inger Johanne Solli i et leserinnlegg i Dølen noen dager senere:

”I ettertid kan vi i NRK konstatere at dei ultralokale nettstadene har vorte sterke konkurrentar og suppleantar til regionale og distriktsdekkande medium når krisa råkar. Dølen slo både oss og nettsidene til GD i høve til å nå folk i Fron med rask og nyttig informasjon om flommen.”

Det ble slått fast på Facebook-siden også - snakk om attest for godt utført samfunnsoppdrag…:

Via nettsiden dolen.no og Dølens Facebook-side informerte vi time for time vårt lokalsamfunn om hva som skjer og hva innbyggerne har å forholde seg til i ei krisetid.

Det være seg hvor og hvordan du kan forflytte deg i regionen, hva slags anmodninger og beskjeder som kommer fra offentlige myndigheter, og sist, men ikke minst, hva har skjedd, hvordan og hvorfor. Tilbakemeldingene vi har fått, tyder på at avisens fire medarbeidere har gjort dette på en pliktoppfyllende, saklig og informativ måte. I praksis delte vi vår region inn i områder som hver enkelt hadde ansvar for og rapporterte fra. Redaktøren tok ansvar for Facebook- og nettpublisering, og av alt som kom inn fra felten til redaksjonen.

Men dette hadde vi ikke klart uten mange samarbeidspartnere. Allerede tidlig fredag morgen var vi i gang med å legge ut bilder og video på Facebook av det som utspant seg i flommens tidlige fase. Vi ble kontaktet av VG som hadde rekvirert helikopter, men de manglet vår lokalkunnskap om hvem, hva og hvor. Den informasjonen fikk de, og vi bidro med det til at de første Live-TV bildene med oversiktsbilder fra flommen ble publisert mest mulig riktig, raskt og effektivt.

Vi hadde et nært samarbeid med beredskapsledelsen i Nord-Fron kommune som hadde en nærmest umulig oppgave med å hjelpe alle de som trengte assistanse i flommens tidlige, men verste fase. Vi hadde et tett samarbeid med informasjonsavdelingen i Statens vegvesen om hva som skjedde på veiene i vårt distrikt og hvilke muligheter som fantes for å komme inn eller ut av Gudbrandsdalen - samtidig delte vi all relevant informasjon som kom inn til oss via e-post og Facebook fra engasjerte folk i lokalmiljøet.

Dølens Facebook-sider bidro disse dagene til rask og nøyaktig informasjonsflyt ut til lokalmiljøet og til utfløtte døler over hele landet og verden for øvrig. Samtidig som vi fikk dokumentert og informert om katastrofale tilstander og håpløshet, fikk vi sikkert også beroliget mange bekymrede sjeler.

Konklusjonen etter dette kan være at lokalavisene og deres nett- og Facebook-sider kan få en helt spesiell rolle for et lokalsamfunn i ei krisetid. Det fins små lokalaviser i nesten hver bidige krok av landet som kan bidra på samme måte som Dølen gjorde i pinsa 2011. Det hele er snakk om koordinering, samarbeid og arbeidsvilje med basis i unik lokalkunnskap.

En tilfeldig samtale over bordet på SKUP-konferansen i 2011mellom redaksjonen i Sykepleien og journalisten med ansvar for helseområdet i Laagendalsposten, resulterte i et unikt samarbeid som satte omsorgstjenesten i Kongsberg under lupen og avdekket ti år med svikt i kommunens avvikshåndtering.

En suspensjonssak av tre sykepleiere for uforsvarlig pasientbehandling var medvirkende til at journalister fra de to redaksjonene begynte å grave sammen. De tre sykepleierne ble først suspendert, men deretter ble suspensjonen trukket tilbake etter at de tilbakeviste anklagene. Det fantes ikke skriftlig dokumentasjon på avvik i noen av tilfellene.

Sykepleien og Laagendalspostens granskning dokumenterte at tilsynsmyndighetene har påvist slike mangler i årevis, uten at kommunen hadde ryddet opp i det. Saken endte med at kommunen måtte beklage og ta grep, og Kommuneadvokaten får ansvar for å lære opp ansatte i bruk av avvikssystemet.

Saken er av stor betydning både for rettssikkerheten til ansatte i og brukere av Kongsberg kommunens omsorgstjeneste – helt i tråd med pressens samfunnsoppdrag. Avvik er definert som brudd på lover, regler og interne rutiner. Om kommunen ikke har et system som ivaretar meldinger om dette, er det sterkt kritikkverdig.

Det hadde ikke Kongsberg kommune, konstaterte journalistene Ann-Kristin Bloch Helmers og Bjørn Arild Østby fra Sykepleien og Lars Bryne fra Laagendalsposten.

Hva lærte vi:

Sykepleien hadde spisskompetanse og nasjonale kilder innenfor helsevesenet og helsepolitikk. Laagendalsposten kjente de lokale organisasjonene, de toneangivende politikere, folk i lokalmiljøet og kunne raskt finne frem til de som var berørt.

En fruktbar kombinasjon av fagkunnskap og lokalkjennskap, som ga mersmak og frister til gjentakelse. Nå oppfordrer de til mer samarbeid mellom lokalpresse og fagpresse:

Her er deres suksesskriterier for et vellykket samarbeid mellom et fagblad og en lokalavis (oppsummert i felles metoderapport til SKUP 2011):

1. Forankre prosjektet hos ledelsen. Avklar ressursbruk og forventninger. Det er en fordel at det er fri flyt av kildemateriell, bilder og tekst mellom redaksjonene. Raushet om byline, billedbruk og kreditering gjør samarbeidet attraktivt for begge redaksjonene.

2. Fordel oppgaver etter kompetanse. Fagpressen kan faget, lovene og reglene. Lokalpressen kjenner nærmiljøet, kan lokal historikk og vet hvem menneskene er.

3. Etabler et enkelt system. Logg letter utskrivingen og hjelper hukommelsen. Dokumenter som samles inn og bilder som tas, lister over gjøremål og kildenettverk bør systematiseres på et virtuelt felles skrivebord. Dropbox er et eksempel på en applikasjon som er tilgjengelig overalt via pc/mobil/ nettbrett, slik at journalistene kan følge med på hverandres arbeid.

4. Bli enige om retning, hypotese og et mål for arbeidet. Vær sikker på at alle drar i samme retning. Diskuter funn og vinklinger.

5. Sett klare mål og avtaler for publisering. Avklar hva som egner seg til papir og nett, hva som er bildevinkler, kanskje også video. Noen saker kan få fram reaksjoner som kan være viktige tidlig i arbeidet.

6. Ha en debrief etter at arbeidet er publisert. Du vil finne tråder som ikke er nøstet opp. Hold kontakten og bruk hverandre videre.

Her er det første Kongsberg-oppslaget i Sykepleien nr. 9 2011

Her er oppslaget i Laagendalsposten om samarbeidet.

Det vakte nysgjerrigheten hos journalist Kjetil Magne Sørenes ved Finnmarkens lokalkontor i Kirkenes, der et australsk selskap nettopp hadde satt i gang ny gruvedrift.

Innimellom de daglige forpliktelsene med kommunestyremøter, fotballkamper, babyfotografering og «fire på gata» begynte journalisten å grave i dokumenter både i Norge og på den andre siden av kloden. Etter hvert fant han også en besynderlig forskjell mellom hva slags informasjon Sydvaranger Gruve ga til norske myndigheter og hva morselskapet fortalte sine egne investorer i Australia.

26. oktober 2011 kunne dermed Finnmarken fortelle at gruveselskapets morselskap Northern Iron Ltd brøt børsreglementet i Australia ved å holde hemmelig informasjonen om at de norske forurensingsmyndighetene hadde sagt nei til utslippene – noe som satte gruvedriften i fare.

Dagen etter kunne Finnmarken avsløre at Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) bråsnudde fra nei til ja til Sydvaranger-utslipp etter at LOs ovedkasserer Ellen Stensrud hadde tatt en telefon til Klif-sjef Ellen Hambro.

  Her er Finnmarkens redaksjonelle selvangivelse.

Kvalitetsarbeidet i Adresseavisen er, i likhet med i de fleste mediehus, en integrert del av den daglige virksomheten i avdelingene. Diskusjon om etikk, vinkling, kilder og sjangerbruk, sammen med daglige og ukentlige evalueringer, bidrar til en stadig skjerping av kvaliteten. I tillegg til dette, har vi i de siste to årene gitt ekstra oppmerksomhet til to områder: språklig kvalitet og arbeidet på desken.

1. Desken/sideprodusentene

Vi har omorganisert desken slik at sidene nå blir ferdiggjort av én medarbeider, istedenfor journalist og typograf i fellesskap. Disse medarbeiderne, som vi kaller sideprodusenter, er rekruttert blant både journalister og typografer.

For å bidra til kompetanseheving hos sideprodusentene, har vi satt i verk flere tiltak, blant annet kurs i journalistikk for de med typografbakgrunn. I høst og i vinter har undertegnende, som leder av Adressaskolen, og designsjef Ingrid Meisingset gjennomført et eget kvalitetsprosjekt for sideprodusentene.

Hver sideprodusent ble fulgt tett gjennom én uke. Alle har skrevet daglig rapport om arbeidet de har utført (hvilke vurderinger har de gjort, hvordan var kvaliteten på råstoffet, praktiske omstendigheter rundt arbeidet osv.), og vi har møttes to til tre ganger i løpet av uka for å evaluere sidene som er produsert. I slutten av hver uke har vi blitt enige om hvilke kompetanseområder den enkelte skal arbeide videre med.

Dette prosjektet har hatt flere mål:
• Finne ut mer om hvordan ordningen med sideprodusenter fungerer
• Bidra til å heve kompetansen og styrke engasjementet hos viktige nøkkelmedarbeidere.
• Få et konkret og godt innblikk i forbedringspotensialet når det gjelder levering til desken

I forkant av evalueringsperioden har vi presenter prosjektet for hele gruppen, og nylig har vi også gått gjennom hovedkonklusjonene på vårens desksamling. Vi ser forbedringsmuligheter både når det gjelder kompetanse, rutiner og organisasjon. Individuell oppfølging og tiltak vil bli satt i gang før sommeren.

2. Språklig kvalitet

Utgangspunktet var at vi ikke var fornøyd med kvaliteten i avisen. Ofte ble god journalistikk svekket av ortografiske feil, dårlig språk og feil i navn og fakta. Vi ønsket å engasjere hele redaksjonen for å øke bevisstheten om kvalitet i tekstene. Flere tiltak ble satt i gang, blant annet:

• Samfunnsredaktør og nyhetsredaktør gjennomførte møter med alle avdelingene for å informere.
• Vi engasjerte en medarbeider med særlig gode språkkunnskaper som «kvalitetscoach» på desken i seks uker. Han var med hver kveld og bisto sideprodusentene.
• Vi engasjerte en ekstern språkekspert som fikk i oppdrag å lese hele avisen hver dag i fire uker. Hun avla skriftlig rapport og stilte i tillegg opp i redaksjonen og presenterte sine funn.
• Vi opprettet en egen «feilmail» der alle medarbeidere kunne varsle fra om feil de fant i avisen, slik at vi alle kunne lære av hverandre.
• Undertegnende har i perioder gjennom de siste to årene laget en ukentlig kvalitetslogg som sendes på e-post til alle medarbeidere. Her tar jeg opp språklige tema knyttet til feil vi har hatt på trykk og kommer med «formaninger» om innskjerping av rutiner.

Fra Adresseavisens redaksjonelle årsrapport for 2011:

Før 2011 satte vi oss tre overordnede mål:
1. Hovedavisen skal gjennomgå en omfattende fornyelse blant annet med sikte på å gjøre den mer relevant for unge familier.
2. Vi skal peke ut og gjennomføre større satsninger på viktige saksområder.
3. Adresseavisen skal videreutvikle vår satsning på digitale plattformer, brett, nett og mobil.”

Resultatet ble bl.a. en fornyet utgave av Adresseavisen som papiravis, journalistiske satsninger som den omfattende serien om uakseptabel systemsvikt i barnevernet - ”De glemte barna”, og en medielab med utviklere som arbeider med å tilpasse landets eldste avis nye leservaner og behov.

Her er Adresseavisens redaksjonelle årsrapport for 2011

Her er Polaris Medias redaksjonelle årsrapport for 2011

Ved hjelp av en lokal slektsforsker gikk avisa 267 år tilbake i tid i Bjørgens slekt, og satte opp et slektstre over ni generasjoner. Det viste at den lokale skidronningen er i slekt med både tidligere skidronning Berit Kvello Aunli, landslagsvenninnen Therese Johaug og kombinertløperen Magnus Hovdal Moan.

Med andre ord: Dersom stamfedrene Svend Storli (f. 1744-1820) og Kari Engesvoll (f. 1749-1810) hadde opplevd VM på Ski i Holmenkollen i 2011, ville de ha kunnet glede seg over at alle gullmedaljene i kvinnelangrenn hadde havnet i slekta. Fire gull til Bjørgen og ett til Johaug!

Avisa laget tre oppslag rundt langrennsløpernes familiære tilknytning, og ble sitert av flere. I ettertid har det kommet henvendelser fra interesserte slektsforskere som har anerkjent arbeidet.

Det er slektsforskeren som først og fremst skal ha æren for saken, slår redaktør Bjørn Ivar Haugen fast, og legger til:

- Jeg føler at reportasjene om Bjørgen, Aunli og Johaug beviser viktigheten av små aviser, med nærhet og kontakt til lokalsamfunnet.