Klokken 15.29 denne skjebnesvangre juliettermiddagen ringte redaksjonssjef Svein Arne Haavik og informerte om eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Han sa samtidig at VG-byggets fasade var blåst ut. Rent umiddelbart ble min oppgave da å oppmuntre til at personalets sikkerhet måtte overstyre de journalistiskeinstinktene. Evaluering viser nok at det budskapet bare delvis nådde fram.

Terroranslagene 22. juli har utvilsomt vært den største redaksjonelle utfordringen min generasjon redaktører har stått overfor. Bare dekningens omfang: en journalistisk kraftanstrengelse gjennom måneder.

I tillegg kommer sakens mange etiske dilemmaer. Den kontinuerlige utfordringen har vært denne: Hvordan formidle terrorens grusomhet på en sannferdig måte, samtidig som tilbørlig hensyn til de berørtes integritet ivaretas? Hvilke bilder velges da?

Hvordan evne å formidle Breiviks bisarre tankeverden uten å bli talerstolen han ønsket seg? Eller utilbørlig å støte de berørte? Hvordan belyse tilregnlighetsspørsmålet uten å bevege seg for langt inn i privatsfæren til personer som kan ha hatt vesentlig betydning for hans utvikling? Å drive journalistisk systemkritikk i dagene og ukene etter terroren var krevende. Både direkte berørte av tragedien og vanlige lesere oppfattet av og til den kritiske tilnærmingen som jakt på syndebukker.

Formålet var heller å gi offentligheten innsikt i hvordan helt sentrale varslings- og beredskapsfunksjoner sviktet fullstendig under og etter terrorangrepene.

Vi tillater oss å tro at vår journalistikk på denne måten har bidratt til å bedre kommunikasjon og varsling ved senere hendelser som krever rask reaksjon og effektive mekanismer. Knapt nok i noen annen sak har jeg opplevd at vår oppgave med å dokumentere, avsløre og publisere så tydelig har kollidert med sterke følelsesmessige reaksjoner.

Tydeligst kom dette til uttrykk etter vår publisering av politiets rekonstruksjon på Utøya tre uker etter massakren. Vi visste at bildene av massemorderen tilbake på åstedet ville representere en tilleggsbelastning for pårørende og overlevende, og at særlig bildet av Breivik i skytestilling ville kunne provosere så kort tid etter tragedien. Dette hensynet måtte veies opp mot vår plikt til å dokumentere så ekstreme hendelser som dette.

Den sentrale bakgrunnen for VGs beslutning om å publisere bildene av massemorderen tilbake på Utøya, er at historien har vist oss viktigheten av nøktern og ugjendrivelig dokumentasjon og publisering. Vi vil tro at bildene av Vidkun Quisling på massegravene på Trandum og en glisende Henry Rinnan på vei til og fra retten, provoserte mange berørte og la sten til byrden for pårørende og overlevende etter krigens grusomheter. Likevel er vel ingen i dag i tvil om at det var riktig og viktig å publisere disse bildene.

Terrordekningen har innebåret kontinuerlige utfordringer for journalister, fotografer og redaksjonelle arbeidsledere. Det er belastende for etterlatte at det lages journalistikk på skjebnen til eller omstendighetene rundt deres kjæres bortgang. Derfor er det så viktig å opparbeide kilder blant de berørte, noe vi har jobbet mye med. VG har i hele sin dekning av terrorsaken hatt et stort fokus på ikke å gjøre vondt verre i møtet med de berørte som mistet sine kjære 22. juli.

I minnebilaget 8. august ble det trykket bilder av og nekrologer om de omkomne, med den respektive families godkjennelse. Tilnærmingen i arbeidet med dette bilaget måtte ivareta mange hensyn. Dette var i en tidlig fase, og vi ønsket ikke å ta direkte kontakt med mennesker som nylig hadde fått dødsbudskapet.

Det ble derfor brukt tredjepersoner, som hjalp oss med innhenting av informasjon, og med å klarere at det vi trykket var korrekt og av en slik art at de etterlatte ikke fant det støtende eller plagsomt.

Tredjepersonene vi spurte om å hjelpe oss med dette viktige arbeidet, var personer som var i en slik posisjon at de på en skånsom måte kunne forelegge våre forespørsler overfor de etterlatte familiene, og når teksten var trykkeklar, godkjenne den.

Dekningen av saken har vært altomfattende i den forstand at den inneholder et bredt sett av problemstillinger - fra anslag mot den norske regjeringen og drap på barn, til identifiseringsspørsmål, kildevern og omtalens massivitet. Det er tusenvis av direkte og indirekte pårørende, i tillegg til at hele Norge er berørt fordi saken er så stor. Den er pågående og ikke avgrenset til en angitt tidsperiode.

Alt dette reiser behov for en kontinuerlig evaluering. Vårt verktøy er daglig evaluering og bevisstgjøring i møte med hele staben. Vi har fundamentalt større tro på løpende diskusjon med hele redaksjonen, enn vurderinger gjort av noen få i ettertid.

I tillegg har vi deltatt i et utall debatter, stilt alt vi har publisert til disposisjon for ulike forskningsprosjekt, og aktivt oppsøkt, snakket med og lyttet til de involverte. Oppsummert er vi enig med Helle Gannestad.

Her er VGs redaksjonelle årsrapport 2011.

- Skyting på Utøya?
Vi hadde knapt skjønt hva som foregikk i Regjeringskvartalet, før meldingen kom om dramaet som utspant på Utøya midt i vårt sommerparadis Tyrifjorden. Den aller første meldingen tok vi nærmest som en fleip, men ganske raskt begynte vi å fatte alvoret. Vi sto foran en krevende kveld og natt, etterfulgt av utfordrende uker og måneder.

Utøya ble plutselig verdensaktuell. Området vårt skulle igjen skrives inn i norgeshistorien, og lokalavisen ble utfordret, etterspurt, elsket og hatet. Vi ble stilt overfor en situasjon vi på ingen måte var trent for, og i ettertid ser vi at ting kunne vært gjort annerledes med tanke på prioriteringer, presentasjoner og valg.

Tett på

Terroren hadde nådd Norge, ja til og med kommunen vår. Saken var på alle måter vår, samtidig som aviser landet rundt gjorde den til sin. Naturlig nok. Her var ungdommer fra hele Norge samlet.

For en relativt liten lokalavis, uten egne grupper og spesialmedarbeidere, bød det første døgnet på mange utfordringer. Noen på ferie, noen i permisjon. En bemanning i sommermodus måtte takle etterkrigstidens verste hendelse på nært hold. De journalistene som var hjemme, rykket raskt ut, og sammen med sommervikarene gjorde de en kjempejobb. Etiske spørsmål tok vi fortløpende - her var det nok å ta fatt i.

Mangelfull informasjon

Vi nærmet oss deadline. Var det greit å skrive «Mange drept»? Hadde vi dekning for noe så alvorlig?

Hvem skulle vi ringe? Hvem kunne vi snakke med? Når kunne vi slippe nyheten om Mor Utøya? Hvilke bilder skulle vi sette på trykk? Hva med bildet av de omkomne langs strendene?

Det som i noen grad kunne oppfattes som en trøst, ble også vårt lille mareritt: Informasjonen fra politi og redningsapparat var så mangelfull, at vi skjønte at flere enn oss hadde en travel og kaotisk kveld.

Men hva skulle vi bringe ut til våre lesere? De offisielle meldingene lød på alt fra «noen alvorlig skadde» til «et titalls drepte», da det nærmet seg midnatt og siste levering til trykkeriet. Virkeligheten skulle vise seg å være mye, mye verre.

Reaksjoner

Utover kvelden skjønte vi at vi sto overfor noe virkelig stort, noe tragisk og nærmest ufattelig. For noen av oss ble det i det meste laget, og vi måtte støtte hverandre mer enn vanlig. Vi snakket sammen, spiste sammen, gråt sammen, tente lys sammen. Vi ba også om hjelp utenfra. Psykologer kom på kort varsel den påfølgende mandagen og gjennomførte felles debriefing. Alle kunne uttrykke følelser og fortelle om reaksjoner. Tilbud om psykologhjelp enkeltvis i etterkant var det også noen som benyttet seg av.

Sterkt press

Vi kjente presset fra alle kanter – både fra lesere og fra andre medier, og skjønte raskt at vi ikke kunne henge med i alle svinger. Her var store redaksjoner klare til å gå løs på sakene med en helt annen tyngde enn det vi kunne klare.

Likevel – vi bestemte oss for å jobbe fram de helt nære sakene, finne egne vinklinger og bruke maksimalt de lokale poengene. Og dem var det tross alt mange av. Og dem vil det være mange av også i årene fremover.

Utøya-terroren ble tett på for oss alle i Ringerikes Blad, den gjorde noe med oss. Minnet oss om at vi er mennesker som reagerer. Mennesker, ikke maskiner. Midt i kaoset som utspant seg like utenfor stuedøra, klarte vi å ta vare på hverandre, samtidig som vi fikk videreformidlet det som skjedde.

For Folkebladet ble 2011 naturlig nok preget av 22. julitragediene. Men ikke bare fordi tre unge mennesker fra vårt dekningsområde ble drept og flere skadet på Utøya – og en fra vårt område ble stygt skadet i Regjeringskvartalet. Vi mistet en av våre medarbeidere. Bare dager før han dro til Utøya, gjorde frilanser Simon Sæbø sin siste jobb for Folkebladet, da han dekket kulturarrangementet ”Millionfisken” i sin egen hjembygd Sjøvegan. Simon var blant de første som ble bekreftet skutt og drept på Utøya.

22. juli-tragediene skjedde på verst tenkelig tidspunkt for redaksjonen i Folkebladet, og ble en krevende redaksjonell utfordring. Vi hadde unge sommervikarer på jobb som kjente de drepte og skadde godt. To av de unge sommervikarene ble fritatt for å jobbe med saken, og det ble etablert et apparat for oppfølging av medarbeiderne, først og fremst personlige samtaler og muntlige evalueringer. Det ble også innkalt mer rutinerte medarbeidere
som hadde ferie, for å dekke saken.

Jens Stoltenberg deltok i Simon Sæbøs begravelse og holdt minnetale. Fra Folkebladet ble det lagt ned krans i kirka, og sjefredaktøren holdt tale for Simon på minnesamværet etterpå. For de ansatte i Folkebladet var det en tung og svært spesiell opplevelse å komme så nært på en slik dramatisk nyhetshendelse.

Folkebladet fulgte 22. juli tett, også med lokale vinklinger – der flere av de skadde ble intervjuet om sine opplevelser. Vi dekket også alle tre begravelsene, på de premisser de etterlatte la fram. Før jul hadde vi to omfattende reportasjer om foreldre og venner til to av de drepte på Utøya. Disse reportasjene ble gjort i tett samarbeid med de etterlatte, og til dels på deres premisser. De fikk lese gjennom sakene og godkjente bildene før de ble publisert. For våre medarbeidere ble dette en helt naturlig måte å jobbe på. 22. juli er og blir en spesiell journalistisk utfordring, og andre journalistiske ”kjøreregler” enn de vanlige gjaldt da - og gjelder fortsatt.

Reaksjonene fra våre lesere har i etterkant vært positive til den redaksjonelle linje vi har lagt oss på. Vår viktigste erfaring er at det i en slik sak er nyttig og nødvendig å holde tett kommunikasjon med de skadde og pårørende, og samarbeide om det redaksjonelle sluttprodukt også på deres premisser. Det har vi hatt gode erfaringer med i vår 22. juli-dekning.

Det er midt i sommarferien. Ein søvnig hovudstad er i ferd med å ta helg. Klokka 15.25 inntreff den første av ei lang rekkje hendingar som skal sette norske journalistar på si livs prøve. Å ta pulsen på bombeoffer og intervjue unge vitne til massedrap er ingen budde på denne fredag ettermiddagen.

TV 2 sine lokale er ikkje lengre unna regjeringskvartalet enn at gjenstandar dett ned frå glastaket og at vindauga ut mot Kirkegata bles ut. Tilsette ropar i frykt og nokre spring mot utgangsdørene. Midt opp i dette kaoset skal den mest omfattande saka i etterkrigstida dekkast. TV 2 Nyhetskanalen er på lufta nesten umiddelbart og sender deretter samanhengande i 56 timar og 11 minutt utan stopp og utan reklame.

I den mest vidtrekkande sendinga TV 2 har stått bak nokon gong veit vi intuitivt at vi høgst truleg vil gjere feil. Nokre av rent journalistisk karakter, andre igjen opp mot og kanskje over etiske grenser. Ikkje minst fordi vi sjølve er kjenslemessig prega. Medarbeidarar og leiarar går rundt med gråten i halsen. I slike tilfelle blir dømmekrafta kraftig utfordra.

Sjølv er eg i ferd med å skifte hjul på ein punktert bil i Finnmark når det smell. SMS-varselet kjem omtrent samtidig som telefonen frå vaktsjef i Bergen. Eg gir melding om at dette skal behandlast som det største sidan 11. september 2001. Alt tilgjengeleg mannskap skal kallast inn. Det framstår for meg som heilt kritisk at vi må styrke mellomleiinga med erfarne leiarar som kan ta gode avgjerder.

For ein TV kanal er det viktigaste å få gjennom direkte bilete så raskt som muleg. Med reservehjulet på plass og med kursen mot flyplassen i Lakselv får eg etter kvart opp Nyhetskanalen på mobilen. Klokka er då 15.49. Det har gått 24 minutt sidan det small. Ein fersk vikar står i ruta og rapporterer direkte frå Akersgata.

Å måtte gå offline under en slik hending var frustrerande, men det skal bli verre. I det same eg mellomlandar i Tromsø varslar vaktsjef meg om tips om intens skyting på Utøya. ”Det kan ikkje vere sant”, ropar eg. Dei andre i sikkerheitskontrollen snur seg og ser på meg. Eg ser føre meg ekstremistar gå til angrep på Arbeiderpartiet sin sommarleir.

Eg har igjen nyhetskanalen på mobilen i det eg går nedover midtgangen i flyet som skal ta meg vidare til Oslo. Lyden står på høgste nivå. I det eg har sett meg vel på plass i setet, som sistemann i flyet, registrerer eg at samtlege av dei nærmeste passasjeraneser i mi retning. Ei flyvertinne lener seg mot meg. Eg er viss på at ho som vanleg strengt skal be meg slå av mobilen, men nei: Er det noko nytt i Oslo?”, spør ho. ”Ja. Det pågår truleg eit nytt terrorangrep på Utøya”, seier jeg. Ho lar meg ha mobilen på.

Medan eg sat i flyet har heile tv-huset på Karl Johan vorte evakuert av politiet. For ein tv-stasjon betyr det normalt svarte skjermar. Men TV 2 sender vidare frå Bergen. Vi er imidlertid avskårne frå å bruke studio i Oslo. Sjølve redaksjonen har etablert eit hovedkvarter på eit hotell, men det er reporterane og fotografane ute i felten som møter dei første og største etiske spørsmåla.

Fredrik Kirkevold, vikar i innanriksredaksjonen i Oslo, reagerer intuitivt med å forsøke å hjelpe. Etter å ha teke pulsen på ei kvinne, konstaterer han raskt at ho er død. Han ser seg rundt om det er fleire som treng hjelp, men oppdagar at det har kome profesjonelle nødetater til staden. Og han går over til å utføre reporterjobben sin.

Fotografane står overfor ei svært vanskelig oppgåve. De fleste har ikkje dekka væpna konflikt eller hendingar med tilsvarande skadeomfang. Kva skal dei filme? Kva blir for grotesk? Fleire gonger oppstår det etiske diskusjonar mellom fotograf og reporter. Dei første reportarane kjem til hotellet på Sundvollen før midnatt. Der møter vi dei første overlevande frå Utøya. Reporter Yvonne Fondenes går inn til ungdommene åleine, utan fotograf. Hun formidlar at ho ikkje vil presse nokon og at ingen vil verte filma mot sin vilje.

Etter kvart kjem dei likevel ut, ein etter ein og vil fortelle si historie. Vi intervjuer altså ungdommar i sjokk. Normalt et klart brot på plakaten. Eitt intervju blir avbrote og aldri sendt på lufta. I skrivande stund har vi framleis ikkje opplysninger om at ungdommar angrar på intervju og vi trur vi har snakka med samtlege.

TV 2 får flytte inn att i våre faste redaksjonslokaler seint på kveld. Der ventar svært dramatiske bilete som har kome inn på server. Bileta, som mellom anna er tekne av frilansarar i Utvika, er rystande og grufulle. Ein stor del av dei kan aldri brukast. Vi fekk nokre reaksjonar på biletbruken den første tida. To gonger sende vi bilete vi hadde bestemt ikkje skulle publiserast. I det eine tilfellet vart dette klaga inn for PFU, men medførte ikkje brot. Våre eigne grenser var altså sett enda strengare enn gjeldande presseetikk.

Ved terroraksjonar er det avgjerande å unngå feilaktige spekulasjonar om gjerningspersonar. Vår eigen gjennomgang av det publiserte materialet viser at vi spekulerer lite i kven som kan stå bak. Men vi intervjuar fleire ekspertar som snakkar om Al Qaida og det norske engasjementet i Libya som sannsynleg årsak. Vi siterer vidare BBC og New York Times på spekulasjonar om Mullah Krekar og tre personar som vart pågrepne på Gardermoen. Dette var feil av oss.

Informasjonen vi får inn utover kvelden tyder på at talet på døde på Utøya er langt høgare enn dei ni som politiet opererer med. Dette formidlar vi til våre sjåarar, men vi slår det ikkje fast med all vår nyheitskraft. Nokre hjelpearbeidarar snakka om minst tretti. Andre vitne igjen insisterte på at det var over seksti. I ettertid ser eg at vi burde understreka dette tydelegare.

Det siste eg gjer på jobb denne natta er å sende ei melding til dei øvrige redaktørane og direktørane i TV 2 om at laurdag morgen kjem Norge til å våkne opp til eit sjokk. Først klokka 04 kjem det frå politidirektøren: Minst 80 drepne på Utøya. Også dette talet viser seg seinare å vere feil, noko som dokumenterer kor uoversiktleg situasjonen var.

Gjennom helga får vi stadig nye opplysningar om korleis gjerningsmannen hadde operert på Utøya. I ein direkterapport formidlar vi detaljar om skotskadene ungdommane var påførte og at dette gjorde identifiseringsarbeidet vanskeleg. Vår direkterapport medførte ein svært sterk reaksjon frå ein av dei pårørande. Vi skulle ikkje vore så detaljerte på dette tidspunktet og vi har beklaga dette overfor den pårørande.

Etter kvart slår den nasjonale sorga inn for fullt og tek gradvis over for det voldsomme sjokket. Sorga vert visualisert for ei heil verd gjennom rosehavet som sakte bygger seg opp framfor domkirka. Men samstundes pliktar vi også å stille dei kritiske spørsmåla. Fordi det er vår viktigste oppgåve å bidra til at samfunnet kan hindre at dette skjer igjen. Men i denne saka drygde det lenge før norsk presse stilte dei kritiske spørsmåla. Truleg for lenge.

Vår redaksjon er ikkje ukjend med å dekke katastrofar og brutalitetar. Sjølv for våre mest erfarne vart likevel dette den vanskelegaste oppgåva nokon gong. Det har aldri kome så nært, så tett på som no.

Mer om TV2s samfunnsansvar her.

Det handler om å informere, oppdatere og analysere. Men det handler også om å formidle reaksjoner, samle folket, skape fellesskap og gi den enkelte anledning til å bearbeide følelser.

22. juli 2011 ble landet vårt rammet av et svært alvorlig terrorangrep. Bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya rystet ikke bare en hel nasjon, men berørte folk langt utenfor våre egne grenser. Hendelsene og ringvirkningene etter dem vil forbli en dyster del av vår historie.

Bomben i regjeringskvartalet gikk av klokka 15.25. Klokka 15.30 publiserte nrk.no sin første melding: ”Stor eksplosjon i Oslo sentrum.” Radioen sendte sin første melding omtrent samtidig. NRK.no hadde sin første direkterapport et par minutter senere, og klokka 15.33 hadde nrk.no en utvidet versjon med beskrivelse av store materielle ødeleggelser og skadde mennesker i gatene. Klokka 15.38 hadde radioen sin første direkterapport fra eksplosjonsstedet.

Fra klokka 16.00 sendte både tv og radioen kontinuerlig. Programledere, produsenter og programingeniører måtte håndtere et stort antall rapporter og innslag direkte. Det første intervjuet med statsminister Jens Stoltenberg var blant innslagene. I første fase var det bombeattentatet i Oslo som preget nyhetsbildet, rundt klokka 17.30 kom meldingene om skytingen på Utøya.

De første timene etter angrepene var det NRKs nyhetsorganisasjon og medarbeidere fra nærliggende distriktskontorer som arbeidet med formidlingen av alt som hendte. Fordi hele landet var inne i ferietiden, var det viktig å ta i bruk hele spekteret av formidlingskanaler. Mange hadde mobiltelefon eller radio som sitt viktigste oppdateringsmedium. Samtidig var nyhetsstrømmen på tv helt sentral. Det ble tidlig klart at det var behov for å la annet innhold vike av hensyn til det enorme informasjonsbehovet alle hadde.

NRK la om programtilbudet i både radio og tv. Musikkredaksjonen i radio lyttet gjennom 2500 plater og CD-er i helga for å programsette P1 på nytt. Redaksjonen i Supernytt gjorde sitt for å dempe frykt og uro hos norske barn. Supernytt produserte ekstrasendinger på nett og tv på lørdag formiddag, der de presenterte terrorhandlingene på barns premisser og særlig vektla at gjerningsmannen var i fengsel og at det er trygt å være ute.

Det virkelige omfanget av massakren på Utøya ble først kjent for allmennheten lørdag morgen den 23. juli. Etter hvert som hendelsenes ufattelig brutale innhold kom for en dag, var det et behov for å gjøre mange vanskelige journalistfaglige og etiske avveininger underveis. Det var om å gjøre å gi folk mest mulig utfyllende informasjon, formidle kommentarer og reaksjoner, samtidig som det var nødvendig å utøve nødvendig kildekritikk og vurdere forløpende når det var riktig å skåne direkte berørte for en eksponering de ikke var klar for. Redigerere og redaksjonelle ledere måtte gjøre mange vanskelige vurderinger under stort tidspress.

Etter hvert ble det vår oppgave å være til stede der folk samlet seg for å dele følelser, gi uttrykk for sorg og for å oppleve fellesskap. Landets ledelse har høstet internasjonal anerkjennelse for måten de håndterte krisen på, og det har vakt stor oppmerksomhet at det norske folk svarte på terroren med å gå ut i gatene med roser og med å slå ring om demokratiet. Det var viktig for NRK å gi hele folket adgang til å være en del av dette fellesskapet.

Da det ble bestemt at en stor offentlig minneseremoni skulle arrangeres i Oslo Spektrum 21. august, ble NRK tidlig bedt om innspill og trukket inn som planlegger og teknisk arrangør. Arrangementet og sendingen ble til på kort varsel gjennom et samarbeid mellom ulike fagmiljøer i NRK. Hans Majestet Kongen og statsministeren talte under minneseremonien. En rekke kjente artister opptrådte og noen av våre mest avholdte skuespillere leste navnene på alle som ble drept under terrorangrepene. Minneseremonien ble vist direkte både på NRK1, TV2, TVNorge og TV3.

NRK som organisasjon og NRKs medarbeidere ble satt under et stort press under og etter terrorhandlingene 22. juli. NRK måtte ta høyde for at NRKs egne ansatte og anlegg kunne være terrormål. Og organisasjonen måtte håndtere en rekke store utfordringer forløpende.

I det kaos som hersket ble det gjort vurderinger som burde vært annerledes. I ettertid er det lett å se at vi ikke burde ha ringt til AUF-ere som lå i skjul for en kynisk massemorder på Utøya. Men det er viktig å huske på at vi på det tidspunktet ikke hadde noen anelse om hvilket mareritt som pågikk. Massakren som skjedde lå rett og slett hinsides den forståelseshorisonten vi hadde før 22. juli 2011. Nå er den horisonten blitt flyttet, og den erfaringen vil selvsagt alltid være med oss i kommende vurderinger av situasjoner vi ikke har full oversikt over.

Beslutningen om å sende helikopteret vi hadde leid til Utøya for å ta oversiktsbilder ble også tatt før vi visste hva som skjedde der. Det hadde kommet meldinger om skyting på Utøya, men politiet kunne verken bekrefte eller avkrefte dette. Vi hadde avsluttet filmingen over øya før politiet ga beskjed om at all luft-trafikk i området måtte opphøre.

Terrorhendelsene 22.juli satte NRK som allmennkringkaster på sin tyngste prøve på mange tiår. I ettertid har vi gjort en grundig evaluering av NRKs arbeid under og etter terrorangrepene, og jeg er stolt av NRKs samlede dekning og hvordan vi som allmennkringkaster samlet et helt folk i krise.

Her er NRKs årsrapport for 2011.