Torry Pedersen, ansvarlig redaktør VG
På de fire årene som hadde gått, hadde dere som leser oss endret vaner fullstendig. Sist julaften kom 45 prosent av lesningen fra en mobiltelefon og 20 prosent fra et nettbrett. Kun 35 prosent leste oss fra en PC. Samtidig var den digitale lesningen totalt sett mer enn fordoblet i perioden.
Min julaftenindeks er det ultimate bildet på styrken og tempoet i endringene i medielandskapet. Digitaliseringen endrer nemlig ikke bare måten du leser VG på, den endrer også hvilke saker vi dekker og hvordan vi dekker dem. For da jeg begynte i VG for 25 år siden var det optimale uttrykket for hvor hurtige og på alerten vi kunne være tittelordet «I NATT» på avisens førsteside. Som et resultat av den digitale revolusjonen er «I NATT» avløst av «NÅ» - uansett når på døgnet og hvor i verden det måtte være.
Alt dette gjør at VG er inne i en rivende utvikling også med tanke på hvordan leserne våre forholder seg til oss. For deg som ble kjent med oss gjennom papiravisen, gir det sikkert grunn til ettertanke at vi i 2013 sendte verdens lengste TV-intervju, og dekket sjakk-VM på en måte som dokumenterer at seertiden på web-TV kan bli like omfattende som på vanlig TV. Og det er nok et tegn på store endringer at vårt digitale abonnementsprodukt VG+ nå er Norges 8. største «avis», med mer enn 40.000 abonnenter.
I dag er det i tillegg blitt slik at det første VGs mest lojale lesere møter når de våkner, og det siste de ser før de sovner, er vårt nyhetsarbeid og vår formidling av verden. VG er på den digitale arenaen førstevalget for majoriteten av nordmenn, noe VG aldri var på papir. Det har betydning for hva vi skriver om.
Vi må favne bredt, og dekke både opptøyene i Den Sentralafrikanske Republikk og Justin Biebers utvikling fra tenåringsidol til en stjerne i trøbbel. Gjerne samtidig. Merkevaren VG lever derfor nå først og fremst av å være først med nyhetene. Vi er slik sett svært tilfreds med at VG er den nyhetsorganisasjonen i Norge etter NRK som leverer flest nyheter som andre medier finner grunn til å bringe videre - altså sitere.
Vi er også glad for at til tross for at tempoet i nyhetsformidlingen blir stadig hurtigere, så hadde vi heller ikke i 2013 noen brudd på Pressens etiske regelverk. VG har nå snart tre sammenhengende år uten noe brudd på Vær Varsom-plakaten. Titusenvis av artikler er publisert i denne perioden.
Men ufeilbarlige er vi på noen måte ikke. Vårt kildetilfang er fortsatt altfor dominert av menn og eksperter og vi har altfor mange skrivefeil. I 2013 begikk vi også urett både mot Marte Krogh og Per Sandberg. Vi publiserte artikler om dem som var feilaktige, som vi beklaget og som vi nok en gang ber om unnskyldning for.
Håpet for VGs redaksjonelle regnskap for 2013 er at den mest åpenhjertige evaluering av redaksjonelt arbeid i Norge. Del det gjerne i sosiale medier. Da kan vi spre kunnskap om VG også til vårt publikums publikum.
Torry Pedersen
Ansvarlig redaktør
Hilde Haugsgjerd, tidl. sjefredaktør i Aftenposten
Aftenposten tok i april i fjor initiativ til et samarbeid mellom 26 større redaksjoner fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Mediene representerte ulike eiere og hadde ulik redaksjonell profil. Vi gikk sammen om aksjonen «Min stemme 2013» fordi vi som ledd i samfunnsoppdraget ønsket å bidra til økt valgdeltakelse blant unge.
Aftenposten søkte og fikk innvilget økonomisk støtte til aksjonen fra Fritt ord og fra Mediebedriftenes Landsforening. Dinamo PR ble med som samarbeidspartner på pro bono basis. Forsker Guro Ødegård ved Institutt for samfunnsforskning bidro som rådgiver.
«Min stemme 2013» sto i kontakt med NRK, som hadde et eget opplegg rettet mot unge i valgkampen, blant annet med innslagene der den unge profilen Leo Ajkic jaktet på hva han skulle stemme.
Ved de fem siste valgene hadde deltagelsen vært rundt 20 prosent lavere blant førstegangsvelgerne enn den gjennomsnittlige valgdeltagelsen. Ved lokalvalget i 2011 stemte bare 40 prosent av menn under 30 år og 51 prosent av kvinnene i samme aldersgruppe. Det er et demokratisk problem når så få unge bruker stemmeretten. Unges meninger og holdninger teller i for liten grad når den politiske kursen for fremtidens Norge bestemmes. Og stemmer man ikke som ung, er sjansen mindre for at man begynner å stemme senere i livet. Et velfungerende demokrati forutsetter deltagelse fra mange. Fortsetter valgdeltagelsen å synke, forvitrer demokratiet. Vi ønsket å bidra til å snu den trenden.
Samarbeidet mellom de 26 avisene var todelt:
Redaksjonene sto helt fritt i sin journalistikk i valgkampen, men påtok seg å ta opp temaer, lage saker og innslag, gjør grep, bruke kilder og kommunisere på måter de trodde var egnet til å nå frem til unge i sitt distrikt eller sin målgruppe. Den dagen startskuddet gikk for NRKs valgsendinger og de politiske partienes valgkampinnspurt, hadde en stor del av de samarbeidende avisene forsider og nettfronter med samme utforming og budskap.
I Aftenposten lot vi unge få stemme over hvilke politiske temaer vi skulle dekke i valgkampen. 18 000 stemte på ett døgn frem to miljøproblemer som de aller mest ønsket at vår valgdekning skulle dreie seg om. Våre reportasjer om verdens klimakrise, om unge som faller utenfor arbeidslivet, om den skjeve verdifordelingen mellom generasjonene ble mye spredd og delt i sosiale kanaler. I den humoristiske sjangeren laget vi videoer der kjente, unge fjes fortalte hvordan det var å stemme for første gang.
Dernest ble det produsert annonser med «Min stemme 2013» som avsender, som samarbeidspartnerne kunne bruke. Og det ble laget en felles landingsside med relevant stoff, der man kom når man klikket på de ulike medienes digitale annonser.
Vi trodde aldri at annonsebudskapene alene skulle få unge til valgurnene. De var ment for å skape oppmerksomhet rundt kampanjen. Vi ønsket dels å nå unge direkte med «Min stemme 2013», dels at oppfordringen om å bruke stemmeretten skulle spre seg som ringer i vannet gjennom foreldre, lærere og andre som leser aviser og som selv pleide å delta i valg.
Vi erfarte, ikke uventet, at unge, på samme måte som eldre, legger vekt på ulike tema i valg av parti. Men noen argumenter gikk igjen da unge begrunnet hvorfor de ville bruke stemmeretten: De ønsker å delta i det norske demokratiet. De skjønner at de ikke har rett til å kritisere forholdet i samfunnet dersom de ikke selv har vært med på å gi politikere et oppdrag. Så enkelt kan kjernen i folkestyret oppsummeres.
Valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne gikk opp med ti prosentpoeng i forhold til stortingsvalget i 2009. 66,5 prosent av velgerne mellom 18 og 21 år stemte ved stortingsvalget i 2013. Det er den høyeste deltakelsen i denne aldersgruppen siden 1989. Ved stortingsvalget i 2009 stemte bare 56,2 prosent av førstegangsvelgerne. Blant annengangsvelgerne var det en økning på åtte prosentpoeng i forhold til i 2009.
Valgforskerne vet ikke med sikkerhet hvorfor valgdeltakelsen blant de yngste økte så markert ved stortingsvalget sist høst. Det skyldes trolig flere forhold, ifølge valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning. «Min stemme 2013» og NRKs unge profil på deler av valgdekningen er trolig en del av forklaringen, ifølge Bergh. Om den så bare er en liten del, så gjorde erfaringen med «Min stemme 2013» det ekstra meningsfullt og moro å være redaktør.
Bjørn L. Rønningen, redaktør, lokalavisa Hitra-Frøya
Jobb smartere, tenker og roper vi reportasjelederne, og vil at journalistene i tillegg til å ringe inn en device-tilpasset kjappmelding («mens du står der ute i felten, ja»), også lager fordypningsstoffet til print, hurtigredigerer videosnutten i Final Cut («Husk supring og vannmerke!»), laster inn til bildegalleriet, hekter på relatert stoff og gjerne leter opp eksterne kilder, programmerer en poll, ber Facebook-vennene om tilbakemelding, live-rapporterer over «Cover It Live» og promoterer scoopet på avisas youtube-konto,
Vi er ikke på USA Today-desken, men på hitra-froya.no.
Vel, ikke sånn hele tida, nei. Der er vi slett ikke ennå. Men vi skal dit, og det betinger tilstedeværelse av smarte poteter. Smarte i den forstand at alle må være åpen for å teste ut nye måter å jobbe på. Og jobbe med mye forskjellig. Passe sånn passelig godt til alt - det er poteten og lokalavisjournalisten i et nøtteskall.
Journalistikk er ikke lenger «bare» godt kildearbeid og god formidlingsevne innen en deadline der timevis framme; Det er også en stadig økende dosering IOS7, Newsgate 5.3, Escenic 5.6., Android 4.4., NX5, tripod, quadrocopter,… Vi journalister skal heldigvis ikke kunne alt dette på rams. Men vi kan ikke få brekningsfornemmelser av det heller. Da blir moderne teknologi vår begrensning og vi har tapt før denne digitale leken så vidt har begynt.
Teknologien er også vår mulighet, den som gjør oss i stand til å jobbe smartere. Ikke mer, nødvendigvis, men litt smartere for hver dag, sånn at vi kan levere raskt og godt til lokalmiljøet, her hvor Facebook og Snapchat spiser seg innpå vår rolle som nærmiljøets nyhetsreportere.
Ja, det er en ekstra utfordring å henge med på New Media Science, animerte fortellerteknikker og Big Data når man kun er tre journalister i redaksjonen og skal levere lesverdige nettsaker 24/7 pluss print-eksklusivt innhold i seksjonene nyheter, sport, kultur og God helg hver tirsdag og fredag.
Men når kolleger spør nysgjerrig om hva hitra-froya.no har gjort for å nå over 60 prosent daglig dekning, så er svaret en blanding av «smart potatoes» og smartphones. Behovet for, og utfordringen med, å henge med i den tekniske utviklingen, vil alltid være tilstede. Hurtighets-kravet vil heller ikke gå over. Suksessfaktoren mener jeg helt klart er å kunne by på unikt, lokalt innhold. Men også å være en fleksibel redaksjon som evner å jobbe med mye forskjellig og som klarer å presentere innholdet til rett tid på en plattform som folk ha.
Content is king. Den kan vi. Og jeg velger å tro at dette er årsak nr. 1 til at vi har vært nr.1 på print i øyregionen i 40 år, og grunnen til at vi er nr. 1 digitalt også. Vi danker ut storheter som VG Nett og adressa.no på dekningsgrad. Men vi må ta innover oss at «sharing is queen». Vi kan ikke tro at samme suksessformel gjelder nå som for førti (eller fire) år siden. Vi må gjøre oss interessante, diskuterte og delte.
Så handler det om å utnytte mulighetene den nevnte teknologien gir oss. Journalistene skal fortsatt være dem som leter fram de gode historiene, lager de viktige reportasjene og stiller de kritiske spørsmålene til dem som fortjener det.
I tillegg skal vi la datamaskiner og brukerne hjelpe oss med informasjonsinnhenting og -bearbeiding av godt lokalt stoff. Automatiserte aktivitetskalendere der brukerne bidrar med opplysninger og fyller oversikten med viktig lokalnytt, er ett eksempel. Et annet er å systematisere datastrømmer fra f.eks. værtjenester, flyradarer, veimeldinger o.l. til gode lokalinfotjenester. Lenke opp webkameraer, politiske dokumenter fra kommunenes nettsider, rutetabeller o.l. er enda et par eksempler det er mulig å løse, uten nødvendigvis å måtte stå i kø hos Medielaben. Poenget er at det er stadig mer tilrettelagt og digitalisert info der ute som noen er villig til å dele, bare vi er smarte nok til å ta den i bruk til vår fordel.
Et lite, men for oss viktig eksempel på nettopp slik utnytting, og på samspillet med lokalmiljøet, er utviklingen av tjenesten «Mitt Lag». Vi så at stadig mer av foreningslivet forsvant over i Facebook-grupper og/eller lagenes egne hjemmesider, lokalnytt som lokalavisene i årevis har hatt «monopol» på. «Mitt lag» er teknisk standardiserte hjemmesider (men med unikt design) for øyregionens lag og foreninger, knyttet sammen i lokalavisas nettverk. Når laget nå publiserer en melding til sine medlemmer, kommer meldinga automatisk fram på lokalavisas førsteside som en liten lokalnyhet for våre brukere. Det gir lokalavisa tilgang på nye og verdifulle historier fra foreningslivet, og foreningslivet får et mye større publikum enn noen gang.
Skal vi løfte oss videre i takt med en nærings- og arbeidsregion som vokser i rekordtempo i nasjonal målestokk, må vi fortsatt søke smarte løsninger og samarbeid. Vi samarbeider allerede med lokalavisene og Adressa om nyhetsovervåkning på natta og med Frøya Film & Bilder for å få laget tidkrevende video-reportasjer.
Vi samarbeider med kommunene om live-overføring av kommunestyremøtene og fotballklubbene om live-rapportering av kampene. Noen vil nok heve sitt journalistiske kremt til de siste par eksemplene og mumle om integritet. Men vi har jo ikke sluttet å dekke kommunestyremøtene og fotballkampene på vanlig redaksjonell måte; vi har bare gitt publikum en tilleggsopplevelse.
Det mener jeg er smart.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Polaris Media sin redaksjonelle årsrapport fra 2013
http://redaksjonellaarsrapport2013.polarismedia.no/journalistisk-utvikling-2013/
Gjyri Helén Werp, sjefredaktør KK
Fornyelse, innovasjon, endring, omlegging, modernisering... I transformasjonens tidsalder har barnet mange navn. Da jeg begynte i KK i 2008, var KK klar for nytenkning. Det vil si: Bladet hadde over tid vist en nedadgående trend, den redaksjonelle profilen var ute av kurs og markedet lyste rødt. Med andre ord: God timing for nye grep! Brette opp ermene. Visjonen som ble meislet ut, var å skape nye inntektsstrømmer gjennom: 1. Å revitalisere moderbladet 2. Å skape nye KK-produkter på nye arenaer. Med dette som utgangspunkt, gikk vi vi i gang med "Bli ny"-prosessen, for å bruke et velkjent KK-begrep. Nye produkter ble skapt: KK Mila, et event som i dag samler over 5000 damer i Oslo sentrum. KK Dagen, en inspirasjonsdag med over 1200 damer. KK treningscamp, som i år sender tre fly med damer til Tyrkia for en uke med trening, sol og kos. KK Living, interiørbladet som har tatt markedet med storm, KK Stil, motebladet for voksne kvinner, som viser samme takter. Og ikke å forglemme KKs digitale satsing: Takket være Aller Medias tidlige digitale investeringer og ikke minst stayerevne i vanskelige digitale transformasjonstider, har KK hatt en solid digital posisjon siden 2006 – som vi nå høster av.
Innovasjon er en forunderlig ting. Like sikkert som det er et resultat av beinhard jobbing, kunnskap om markedet, produkt og solide analyser, er det også et resultat av mer udefinerbare størrelser som kjemi, lidenskap og galskap. Kjemi? Jeg kan ikke understreke viktigheten av å ha medarbeidere som har de gode vibbene og som gir hverandre et gjensidig "kick". En livsnødvendighet når du skal få til det umulige. Galskap? Absolutt ingen ukebladklisjé. Skal man skape noe nytt, må man evne å leke, feire - og feile. Det var blant annet slik printproduktene KK Living og KK Stil ble til. Etter grundige markedsanalyser, tok jeg tre kolleger med til København. Etter et par dager innelåst på et hotellrom, hadde jeg et ferdig bladkonsept med meg hjem i kofferten.
KK-merkevaren på sitt beste handler om optimal synergi mellom plattformene. Når den nettversjonerte printsaken dundrer og går gir solide klikk og skaper engasjement på sosiale medier. Eller når KK Mila svinger i Oslo sentrum og skaper bølger på Facebook i flere dager etterpå. Dette jobber vi målbevisst med hver dag og er en fryd å oppleve når vi lykkes.
Ledelse i transformasjonens tid handler om å skape forståelse for at alle må over brua til det digitale fastlandet. Noen bruker lenger tid enn andre, men vi må over den brua sammen. Da må vi huske på å ha det litt gøy på veien.
Hanna Relling Berg, ansvarlig redaktør, Sunnmørsposten
Prosjekt datastøtta journalistikk i Sunnmørsposten har utforska nokre av dei mulegheitene som digital teknologi byr på, særleg når det gjeld journalistisk research og visualisering. Her er nokre døme på det:
Ved å hente inn og analysere tal frå ulike datakjelder, kom det fram at Ålesunds-regionen ligg på topp på landsbasis når det gjeld bustadbygging. Gjennom kartgrafikk kunne vi vise kvar utbygginga er størst, og kva konsekvensar dette kan få for framtidig skulestruktur.
Då skattelistene vart frigitt oktober 2013 gjekk vår datastøttegruppe gjennom heile landets skattedata, eit omfattande materiale med over 4,3 millionar kolonner. Målet var å undersøke kva skattelistene eigentleg fortel om økonomien vår. Befolkninga vart delt inn i fem inntektsgrupper, og grafikken kunne vise forskjellen mellom dei med høgast og lågast inntekt, fordelt på fylke, regionar og bydelar. Slik kunne vi vise konturane av forskjells-Norge. Kor mykje meir tener folk på ytre Sunnmøre enn i indre? Kva bydel i Ålesund har lågast og høgast gjennomsnittsinntekt? Alle tal var basert på skattelistene frå Skatteetaten, og viser klart den samfunnsmessige verdien av at desse listene er opne.
Budsjett på ny måte. Kommunale budsjett er tungt lesestoff, men innhaldet er svært viktig for alle som bur i kommunen. Ålesund slit økonomisk, og har store utfordringar som må løysast. Korleis kan vi som avis klare å presentere stoffet på ein informativ måte som engasjerer lesarane? Då framlegget til kommunebudsjett skulle presenterast i november i fjor, hadde vi eit ønskje om å finne nye måtar å nå ut til lesarane. I tillegg til den tradisjonelle dekninga i papiravisa, vart det laga ein interaktiv grafikk på nett som gav lesarane ei enkel innføring i hovudpunkta i budsjettframlegget. Ein journalist valde ut dei mest interessante postane i budsjettet, og la vekt på å få fram konsekvensane for den enkelte innbyggar. Designaren skapte ein presentasjon som ved hjelp av fargeval, visuelle effektar og animasjon klarte å gjere budsjettet enkelt å forstå. Dei to jobba intensivt, og ti timar etter at rådmannen hadde presentert budsjettforslaget, var den interaktive grafikken publisert på smp.no.
I vekene fram til budsjettet skulle vedtakast av bystyret, vart forslaga ivrig diskutert av både unge og eldre, i mange ulike samanhengar. Infografikken vart lenka inn i alt stoff som Sunnmørsposten publiserte om Ålesundsbudsjettet, og vi fekk fleire tilbakemeldingar som handla om at «no forstod sjølv eg budsjettet». Det betyr at vi har gjort det enklare for lesaren å orientere seg, og dermed også engasjere seg i lokale forhold. Og det betyr at vi har gjort jobben vår.
Trafikkproblem. Datastøtteprosjektet starta med prosjektleiar, journalist og designar. I fjor haust fekk vi på plass ein programmerar, som tilfører gruppa verdifull kompetanse. Prosjektgruppa har flytta ut av eit trongt kontor og sit no sentralt på desken, og har fått namnet Sunnmørsposten Lab. Vi legg vekt på å integrere heile redaksjonen i dette utviklingsarbeidet, og «Rush i Ålesund» er eit døme på dette:
Gjennom fleire reportasjar i papiravisa sette vi søkelys på trafikkproblema i Ålesund sentrum. Det var gode og engasjerande saker, og vi stilte oss spørsmålet: Korleis kan vi utvikle dette temaet digitalt? Ideane bobla, og det vart bestemt å gjennomføre ein test der seks journalistar tok seg gjennom sentrum på ulike framkomstmiddel. Vi spurde lesarane; kven trur du kjem først av syklisten, bussen, bilen, mopeden, joggaren eller kajakkpadlaren? Løpet vart rekonstruert ut frå GPS-data og presentert i ein animasjon. Vi samarbeidde med videostudentar ved Høgskulen i Volda som filma alle deltakarane, og ein av våre journalistar sydde alle videoopptaka saman. Eit morosamt, engasjerande og lærerikt prosjekt. I oktober gjekk Rush til topps i konkurransen Data Journalism Award i Stockholm i klassa storytelling.
Gå direkte til interaktiv grafikk.
Lokalhistorisk. I samband med 110 års markeringa for bybrannen i Ålesund i januar i år, lanserte Sunnmørsposten ein bybrannapp og ei lokalhistorisk webside. Applikasjonen fungerer som ei digital byvandring, der folk kan oppleve kva som skjedde den dramatiske natta for 110 år sidan, og via mobilen vere med på å «sløkkje brannen». Appen er utvikla av Sunnmørsposten i samarbeid med det lokale firmaet Portalia, og nettsida vart til i samarbeid med Aalesunds Museum. Dette er lokalhistoriske stoff presentert på ein heilt ny måte. Ved å samarbeide med andre teknologibedrifter og institusjonar i lokalmiljøet, kan vi oppnå langt meir enn om vi står åleine.
Aldri tidlegare har vi hatt så mange verktøy til å lage god og grundig journalistikk. Derfor er det all grunn til å sjå optimistisk på framtida.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med Polaris Media sitt redaksjonelle regnskap for 2013.
Erlend Hansen Juvik, nyhetsredaktør i Adresseavisen
Som journalister og redaktører virker vi i en tid der det vi lærte i går, ikke alltid er hva vi trenger i dag. Brukerne vil ikke bare lese eller se, men også delta, og vi må beherske en rekke former for publisering.
Med dette som bakgrunn lanserte Adresseavisen vinteren 2013 en større satsning vil kalte «Oppdraget»: Inspirert av realitysjangeren setter vi sammen team som får et journalistisk oppdrag. Teamene består av medarbeidere fra ulike avdelinger, med ulik alder og bakgrunn.
Tanken er å inspirere til kompetanseutveksling og til en enda mer sammensveiset redaksjon. Oppdragene gis av sjefredaktøren og tildeles med hele redaksjonen som tilskuere. Oppdraget kan ikke endres, og teamet må følge faste spilleregler. I to uker jobber teamet tett sammen, og publiserer saker underveis. Publikum kan delta med innspill og får innsyn i hvordan vi jobber.
Oppdrag 1 ga teamet oppgaven «Er buss og sykkelbyen Trondheim en suksess?». Teamet valgte å invitere hele byen til å delta og fikk i samarbeid med vår medielab utviklet et «bussbarometer» der leserne kunne gi sin mening om busstilbudet i byen. I løpet av en drøy uke deltok mange tusen. Lesernes synspunkter dannet grunnlag for svaret på oppdraget, som ble presentert både i avisen og i en rapport som ble overlevert til busselskapet AtB. En annen spennende nyvinning var direkte webtv-sending fra en buss i rute, der både passasjerer, politikere og ansatte i kollektivtransporten ble intervjuet.
Oppdrag 2 fikk tittelen «101 Drømmen - ti år etter». For ti år siden intervjuet Adresseavisen 101 ungdommer om deres drømmer for fremtiden og om hvordan de trodde Midt-Norge ville utvikle seg. Nå ba vi teamet spore opp ungdommene og finne ut om fremtiden ble som de håpet. Ved hjelp av medielaben ble det laget et interaktivt galleri der vi la inn svarene fra ungdommene for ti år siden. Dette ble oppdatert etterhvert som de nye svarene kom inn. Papiravisen ble brukt aktivt til å etterlyse ungdommene, og dekningen endte med et spesialnummer av helgemagasinet Ukeadressa.
Oppdrag 3 ønsket vi å rette mot et hett tema våren 2013; de høye boligprisene. Teamet produserte en rekke nyhetssaker og brukte leserne aktivt. Blant annet fikk leserne være med og bestemme hvilke spørsmål finansministeren skulle svare på. Oppdraget produserte en rekke førstesideoppslag. Det ble også utviklet en tjeneste der man kunne sjekke boligprisene i Midt-Norge.
Oppdrag 4 var inspirert av nyhetsoppslag om problemer i ungdomsmiljøet i Trondheim sentrum. Teamet fikk i oppgave å finne ut hvem «generasjon Z» er. Hva preger oppveksten til dagens ungdom? Hvilke problemer og utfordringer har de? Hvem blir de når de blir voksne? Et spennende grep teamet tok var å la ungdommene selv fortelle, både gjennom tekst og video. Det ble også laget en interaktiv «ordsky», og teamet var med ungdommer på maifest gjennom ei hel natt. En omfattende bildehistorie ble publisert i Ukeadressa.
Oppdrag 5 satte fokus på St. Olavs Hospital. Høsten 2013 ble Norges største sykehusutbygging avsluttet etter ti år. Vi ba teamet se på om målene med utbyggingen var oppnådd, og om pasientene var fornøyde. I tillegg til å be leserne si sin mening om det nye sykehuset, gjorde teamet en omfattende jobb for å presentere St. Olavs Hospital, blant annet gjennom interaktiv 3D-grafikk, nyskapende digitale fortellerformer og bruk av sosiale medier. Oppdraget munnet ut i en rapport, som sykehuset fikk overlevert, der lesernes meninger var samlet.
Til sammen rakk vi i 2013 å gjennomføre fem Oppdrag. Det beste ble kåret på redaksjonens høstmøte, og vinnerteamet fikk en studiereise sammen. Samtidig har vi evaluert selve satsningen og kommet frem til at vi vil fortsette med Oppdraget også i 2014.
I tillegg til at vi har laget svært mye god og leserrettet journalistikk, er det å ha prøvd nye arbeidsmåter og blitt bedre kjent med kolleger, trukket frem som positive elementer ved Oppdraget. Kanskje kan man si at samfunnsoppdraget er satt inn i en moderne kontekst, ved at leserne så tydelig har fått bidra til journalistikken.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Polaris Media sin redaksjonelle årsrapport fra 2013.
Ansvarlig redaktør Bjarne Tormodsgard intervjuet av Reidun Kjelling Nybø
2013 ble et vinnerår for lokalavisa i Hallingdalen i Buskerud. Først ble de kåret til Årets lokalavis i LLA. Deretter vanket det både webtv-pris på mediedagene og flere priser i Society for News Design Scandinavia. Utpå høsten kom beskjeden om at Hallingdølen også var Årets lokalavis av European Newspaper Award.
- Først gikk vi til topps i NM, deretter i EM, sa en strålende fornøyd sjefredaktør Bjarne Tormodsgard til egen avis da den gjeveste prisen ble offentliggjort.
Han har et tett forhold til avisa hvor han har vært redaktør i 16 år. Faktisk var faren hans en av dem som startet opp Hallingdølen etter krigen. Tre ganger har avisa blitt kåret til Årets lokalavis av LLA. Avisa er lokaleid og har eiere, som ifølge Tormordsgard, er villige til å satse og som skjønner at for store utbytter kan ødelegge utviklingsmulighetene på lang sikt.
- Det er livsfarlig å nedprioritere produktutvikling - særlig i dårlige tider. Vi må være smarte, jobbe mye i eget hus og involvere folk, sier redaktøren.
For det er folkene - medarbeiderne - som utgjør suksessoppskriften til Hallingdølen. Lagånden trekker han fram som helt sentral for hva avisa har fått til.
- Medarbeiderne er helt fantastiske. Det er aldri problemer med å få dem til å stille opp på ting.
Et viktig prinsipp er overskuddsdeling. Når avisa gjør det bra, skal noe av overskuddet tilbake til dem som har sørget for det. Og da er det ikke forskjell på bonusen til sjefen og de andre. Alle får samme summen.
- Noe annet vi har prioritert er å reise ut- på kongresser ute i verden. Som uavhengig avis må vi passe på at vi klarer å følge med på hva som skjer.
En annen del av vinneroppskriften er grafikerne, mener Tormodsgard, som kaller store grafiske fabrikker i konsernene for håpløst lite inspirerende og kreativt.
- Gjennomsnittsalderen på våre grafikere er 30 år. Vi har kjempeflinke folk her, sier redaktøren stolt, men iler til med å understreke at noen av de mest kreative i redaksjonen er seniorene. Alder forteller slett ikke alt.
- Mitt viktigste råd til andre føles som en floskel; men det stemmer uansett: Dyrk galskapen. Slipp dere løs og lek! Alle medarbeiderne må få tillit og føle seg trygge. Da kommer kreativiteten.
Hallingdølen har vunnet mange priser, men prisene må ikke bli sovepute. Utviklingen må skje kontinuerlig. Nå satser Hallingdølen tungt på video. Og vil gjerne bli flinkere på å dra vanlige folk med seg inn i spaltene.
- Flere av LLA-avisene har satset mye på public journalism. Det skal vi jobbe mer med, selv om vi lenge har hatt god score på flere vanlige folk og færre såkalte ekspertkilder enn mange andre lokalaviser. Vi dyrker gode historier. Og så kan vi helt sikkert bli flinkere til å finne løsninger for lokalsamfunnet, istedenfor å jakte på konflikter.
Tormodsgard er opptatt av enkle løsninger. - Vi bruker ikke vinter og vår på å utrede ting. Vi har ofte bare en plan på ei halv A4-side, og så gjør vi det. Og vi gjør det enklest mulig. Vi har ikke ressurser til å gjøre ting komplisert.
Jens Olai Jenssen, rådgiver for Amedias redaksjonelle årsrapport 2013
Dobbeltrollen som vaktbikkje er krevende. Den handler om å løfte fram kritikkverdige forhold fra lukkede rom, skape offentlig debatt om forsømmelser og prioriteringer, og stimulerer folkelig engasjement. Samtidig må lokale medier synliggjøre lokalsamfunnets kvaliteter, være opptatt av å finne gode løsninger og bidra til å skape optimisme og framtidstro. Lokale medier er samfunnets fremste forsvarere av Distrikts-Norges interesser.
Vær Varsom-plakaten er tydelig på hva som er medienes viktigste oppdrag: retten til å informere om det som skjer, på et fritt og uavhengig grunnlag, og avdekke kritikkverdige forhold. Men overlever den kritiske samfunnsjournalistikk de nye utfordringer de redigerte mediene i dag står overfor? Dyptgripende strukturelle endringer i hele mediemarkedet skjerper kravene til redaksjonell effektivisering, journalistisk levering til flere kanaler, brukerinvolvering og nyskaping. Bransjen er inne i et digitalt hamskifte, der stadig mer av nyhetsformidlingen går på nett og mobil, og stadig mindre på papir. Makter Amedias lokale medier å dyrke sin rolle som vaktbikkje?
Nyhetsbildet fra 2013, slik det framstår i redaksjonell rapportering fra våre aviser, viser at de lokale vaktbikkjene ikke logrer for makta, men både biter og skremmer når det er på sin plass. Det kan handle om en familie som urettmessig blir truet av barnevernet, en sterk menneskelig sak Aura Avis har løftet fram og gjort til rikssak. Eller om en mor som sliter tungt med en 18 år gammel syk og rusavhengig sønn, som møter veggen hos NAV, men når til slutt fram, takket være Firda. Da Kongsberg kommune ville legge ned et vel fungerende spesialungdomsskoletilbud ved Villa Ro, tok Laagendalsposten journalistisk grep, synliggjorde konsekvensene og de sterke folkelige reaksjoner. Prosessen endte med at vedtaket ble omgjort. Namdalsavisens avsløringer av manglende politisk og økonomisk styring rundt storsatsingen Rock City Namsos, endte med at både kultursjef og rådmann måtte gå fra sine stillinger. Moss Avis sin grundige og kritiske artikkelserie rundt ulike sider av det interkommunale selskapet Movars virksomhet, medvirket til at en direktør og to styreledere gikk av. Jeg kunne laget en lang liste med eksempler på at vaktbikkjene fortsatt er livskraftige, om typiske grasrotsaker som har forbedret livet til enkeltmennesker, avsløringer og viktige politiske stridsspørsmål har preget nyhetsbildet i året som gikk, men stopper her.
Et tilbakeblikk på 2013 forteller om at Amedias redaksjoner landet rundt har mange «brennende hjerter» for mennesker og lokalsamfunn, som har synliggjort at mange asylsøkere lever under uverdige forhold, grove tilfeller av vold og seksuelle overgrep mot barn, bitre stridigheter rundt sykehusstruktur, korrupsjon i det politiske liv, framtredende rikspolitikere med tvilsomme dobbeltroller, miljøforgiftning på en badestrand, og en ransbølgen som rammer Oslo. Svært ofte griper riksmediene lokalmedienes avsløringer og bringer de inn i det nasjonale rom. «Førstelinje-gravingen” til typiske rikssaker skjer svært ofte lokalt.
Medienes rolle som lokalsamfunnets vaktbikkje, utfordres. Samfunnet blir stadig mer komplisert og uoversiktlig. Flommen av uautorisert informasjon på ulike kanaler, spesielt på internett og sosiale medier, er eksplosiv. Kommersielle krefter forsøker å viske ut grensene mellom reklame og journalistikk. Pressgrupper – ideelle så vel som kommersielle – blir stadig mer profesjonelle og manipulerende. Kildenes makt er styrket, og svake journalistiske miljøer kan lett la seg styre. Samtidig blir leserne mer kunnskapsrike, og kritiske. Det stilles stadig større krav til det det redaksjonelle innhold, om relevans og etterrettelighet. Journalistikken må utvikles til å møte nye leser og brukerbehov, til å gi dypere innblikk, bakgrunn og sammenheng i nyhetsbildet.
Lokale medier har enorm gjennomslagskraft når de fronter svake gruppers interesser, og synliggjør urettferdighet og maktmisbruk. Det finnes haugevis av andre gode eksempler fra 2013, som viser at våre redaksjonelle miljøer brenner for rollen som vaktbikkje, samfunnsoppdraget, gjennom en journalistikk som er uavhengig og saklig, engasjerende og inkluderende. Her ligger kjernen i lokalmedienes oppdrag, og berettigelsen for å kunne vokse inn i framtida.
Samtidig: Journalistikken er ikke verdinøytral. Samfunnsoppdraget forutsetter en sterk synliggjøring av mediets publisistiske ståsted, redaktørenes holdninger, tradisjonene og ideene. Og ikke minst viktig: Vi har en jobb å gjøre for vitalisering av folkestyret, i å skape bevisste og aktive samfunnsborgere, og livskraftige lokalsamfunn. Redaktørjobber blir i denne sammenheng mer krevende, men også viktigere, mer spennende og utfordrende.
