^{Utarbeidet av Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening}

Til tross for rekordmange innkomne klager viser PFUs statistikk at antallet fellelser på sentrale punkter i Vær Varsom-plakaten er redusert fra 2013 til 2014. Spørsmålet er om det innebærer en klar tendens, eller om det er mer et utslag av tilfeldigheter.

^{Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2002-2014, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no}

^{(Kilde: Norsk Presseforbund)}

Antall innkomne klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) endte på rekordhøye 427 i 2014, 50 flere enn året før, og hele 70 flere enn i 2012.  Antall behandlede klager økte omtrent tilsvarende, fra 364 til 406. Utvalget har med andre ord ikke pådratt seg økte restanser i løpet av fjoråret.

• Antall innkomne klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) endte på rekordhøye 427 i 2014, 50 flere enn året før, og hele 70 flere enn i 2012.  Antall behandlede klager økte omtrent tilsvarende, fra 364 til 406. Utvalget har med andre ord ikke pådratt seg økte restanser i løpet av fjoråret.
• Til tross for rekordhøyt antall innkomne klager: Antallet avgitte uttalelser gikk ned, fra 142 i 2013 til 131 i fjor. Det er det laveste tallet siden 2009, og det nest laveste tallet på ti år. Selv om en skal være forsiktig meg å tillegge dette for stor vekt, så er trolig en forklaring at PFU er bedre kjent og at det er enklere å klage enn noen gang, uten at klagene dermed nødvendigvis er like velbegrunnede. Ser man på utviklingen av antall saker som behandles som ”forenklet” og dermed går fri for brudd på god presseskikk, så økte dette fra 146 i 2013 til 194 i fjor, altså tilsvarende hele økningen i antallet innkomne klager.
• Klagerne fikk medhold i 53 saker i fjor, av de 131 som endte med full behandling i utvalget. Det gir en andel ”fellelser” på 40 prosent, en nedgang fra 50 prosent i 2013.

Brudd på 4.14 – halvert, men fortsatt på topp

Brudd på retten til samtidig imøtegåelse (4.14) tronet suverent øverst på brudd-statistikken i 2013. Hele 33 klager endte med fellelse på dette punktet. Også for 2014 er 4.14 det punktet som medfører flest fellelser i PFU. Men antallet er halvert, fra 33 til 17. Brudd på retten til samtidig imøtegåelse var dermed ett poeng i 37 prosent av de sakene som endte med fellelse i fjor. I 2013 utgjorde de 33 bruddene på 4.14 rundt halvparten av sakene hvor PFU konkluderte med brudd eller kritikk. I mange tilfeller er det også vist til andre punkter i plakaten, i tillegg til 4.14, og i enkelte saker er det ikke primært 4.14 det er klaget på. 

^{Tabell 2: Antall brudd for utvalgte punkter i Vær Varsom-plakaten.  (Kilde: Norsk Presseforbunds statistikk)} 

Utviklingen i antall fellelser etter VVP 4.14 var bakgrunnen for at Norsk Redaktørforening bemannet og utrustet en 4.14-skvadron under sitt landsmøte i 2013. Det var altså for sent for å berge 2013, som ble et katastrofalt år hva 4.14-brudd angår, men det kan altså se ut til at skavdronens stadige mas om hva som skal til for å unngå 4.14-brudd har hatt en viss effekt.

^{Tabell 3: Antall klager og antall fellelser etter VVP 4.14 for årene 2013 og 2014.  (Kilde: 4.14-skvadronen)}

Listen over medier som ble felt i PFU etter brudd på VVP 4.14 i 2014 ser slik ut:

• Telemarksavisa (kritikk)
• Brønnøysunds Avis
• Østhavet
• Namdalsavisa
• Stavanger Aftenblad
• TV2 (2 fellelser)
• Bodø NU
• Avisa Hordaland
• Offisersbladet (kritikk)
• Drammens Tidende
• Aftenposten
• Romerikes Blad
• Fredriksstad Blad
• Stjørdals-Nytt
• Moss Avis
• Karmsund

^{Tabell 4: Antallet klager totalt, antall klager etter VVP 4.14, og antall fellelser.  (Kilde: PFUs hovedstatistikk)}

Like oppsiktsvekkende som nedgangen i antallet fellelser etter VVP 4.14, er nedgangen i antallet fellelser etter VVP 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll.  Nå kan VVP 4.14 og VVP 3.2 på mange måter betraktes som ”halvsøsken”. Det vil si at hvis man først felles på det ene punktet, så har man gjerne også brutt med det andre. Like fullt er det interessant at de to punktene som klart har toppet brudd-statistikken de siste årene, nå viser en markant nedgang – selv om det så langt bare er for ett år.

Tar vi med at det et tredje av toppunktene – VVP 4.1 om saklighet og omtanke – har redusert antall fellelser fra åtte til tre, at punktet om titler som går for langt (VVP 4.4) er redusert fra seks til tre, at antallet fellelser for uberettiget identifisering er redusert fra åtte til tre og omtale av barn er redusert fra syv til to,  så er det utvilsomt mye å glede seg over i fjorårets statistikk.

”Proffene” får oftere medhold

Det er vanskelig å se bestemte mønstre i utviklingen når det kommer til spørsmålet om hvilke klagegrupper som får oftest medhold i PFU. I 2013 var det slik at privatpersoner – altså personer som ikke hadde noen rolle eller funksjon i det offentlige rom – fikk medhold litt oftere enn det vi kan kalle ”aktører”, altså personer med en mer profesjonell rolle. Samtidig fikk det offentlige medhold i samtlige av sine klager.

I fjor ser bildet litt annerledes ut:

• Antall behandlede klager er noe redusert, etter å ha økt fra 2012 til 2013.
• Det vi i vår statistikk kaller ”vanlige folk”, og som stort sett korresponderer med det PFU kaller ”privatpersoner” i sin statistikk, fikk gjennomslag i en noe mindre andel av behandlede saker i 2014, sammenlignet med 2013.
• Offentlig myndighet fikk bare medhold i én av fire saker (mot åtte av åtte i 2013).
• For bedrifter og organisasjoner ser gjennomslaget ut til å være omtrent det samme.

Så er det viktig å understreke at antallet saker på et par punkter er så vidt lite, at det ikke er grunnlag for å trekke særlig bastante konklusjoner.

Tabell 5: Inndelingen av klagere i typegrupper er i år gjort med utgangspunkt i PFU-sekretariatets egen inndeling. Hovedinndelingen går mellom personer og institusjoner. Persongruppen er igjen inndelt i ”vanlige folk” og ”aktører”.  De ”vanlige”(som stort sett korresponderer med ”privatpersoner” i PFUs statistikk) er sjelden eller aldri – og oftest tilfeldig - i medienes søkelys, mens aktører er folk som har en eller annen rolle. Blant de siste har vi regnet journalister, redaktører, politikere, aktive debattanter, offentlig ansatte, folk som er involvert i kriminalsak eller folk som på lignende måte har opptrådt aktivt i det offentlige rom. Hovedgruppen består av myndigheter og offentlige virksomheter for øvrig, private bedrifter/selskaper og organisasjoner. Så vil det være noen flytende overganger. For eksempel er grensen for når du blir ”aktør” ikke knivskarp. Noen ganger kan det også være vanskelig å skille mellom personer og den organisasjon/etat/bedrift hvor de virker. En bedriftseier kan for eksempel klage som privatperson, men er samtidig sterkt identifisert med sin virksomhet, som kanskje også er utgangspunkt for omtalen. NB! Det totale antallet klager i denne statistikken (129) er altså litt lavere enn i hovedstatistikken (132). Det skyldes at to saker med parallelle klager er ført separat i hovedstatistikken, men slått sammen her.

Til tross for at antall klager totalt og også fra offentlige myndigheter økt klart de siste årene, har andelen advokatklager vært synkende. Av de 142 klagene som ble behandlet i 2013, var 13 advokatklager på vegne av andre, og én advokatklage på egne vegne. Her er utviklingen i advokatklagene de siste årene:

            2009:  37 advokatklager av i alt 292 klager = 12,7 prosent

            2010:   31 advokatklager av i alt 291 klager = 10,7 prosent

            2011:   36 advokatklager av i alt 339 klager = 10,6 prosent

            2012:  32 advokatklager av i alt 359 klager =   8,9 prosent  ^[1]

            2013:   18 advokatklager av i alt 377 klager =            4,7 prosent

            2014:   25 advokatklager av i alt 131 behandlede =  19,0 prosent [2]

Det kan se ut som 2014 representerer et voldsomt avvik fra utviklingene de siste år. Det er ikke nødvendigvis tilfelle. For 2014 har vi imidlertid endret måten å måle andel advokatklager på. Det innebærer at vi teller antall advokatklager blant de sakene hvor utvalget avgir uttalelse. I og med at vi må regne med at advokatklager oftere vil bli gjenstand for full behandling enn andre klager, er naturlig nok andelen advokatklager høyere her enn ellers. Dermed får vi ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag før i 2015, 2016 osv.

Samtidig imøtegåelse – ikke bare for ”proffer”

Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 har ofte blitt kalt ”proffenes punkt”, fordi det gjerne var det mest profesjonelle aktørene som klaget på dette punktet. De siste par årene ser det imidlertid ut til at ”vanlige folk” også har fått øynene opp for den samtidige imøtegåelsen. Og de får også gjennomslag. I fjor fikk ”vanlige folk” (se tabell 6) medhold i halvparten av klagene på brudd på 4.14. Nå er riktignok empirien svært begrenset. De som sjeldnest får medhold er faktisk bedrifter, og organisasjoner. ”Aktører”, det vil si enkeltpersoner som har en offentlig rolle, får gjennomslag omtrent like ofte som ”vanlige folk”.

[1] ⁾ Tre av advokatklagene er fremmet av advokatene på egne vegne.

[2] Tellemåten er endret fra tidligere år, på den måten at vi måler advokatklagene i andel av saker hvor utvalget avgir uttalelse, og ikke i andel av saker som er gjenstand for en eller annenform for behandling. Dermed blir ikke tallene for 2014 helt sammenlignbare med de foregående. 

^{Tabell 6: Oversikt over behandlede klager på brudd på 4.14 – fordelt på ulike klagegrupper. Når det totale antallet klager (44) avviker fra bruddstatistikken (38), så har det sammenheng med at det i denne tabellen også tas med noen saker hvor 4.14 er brakt inn av klager, men ikke adressert av utvalget. For vårt formål i denne sammenheng – å sammenligne ulike klagegruppers forhold til 4.14 – spiller det mindre rolle.}

¹ Tre av advokatklagene er fremmet av advokatene på egne vegne.

² Tellemåten er endret fra tidligere år, på den måten at vi måler advokatklagene i andel av saker hvor utvalget avgir uttalelse, og ikke i andel av saker som er gjenstand for en eller annenform for behandling. Dermed blir ikke tallene for 2014 helt sammenlignbare med de foregående. 

Samtidig imøtegåelse og kommentarjournalistikken

På vårparten brøt det ut en heftig debatt om den samtidige imøtegåelsesrettens forhold til den såkalte meningsjournalistikken, altså leder- og kommentarartikler og innsendte innlegg. Debatten ble utløst av en kronikk i Stavanger Aftenblad i forbindelse med en strid rundt en bok om lokal krigshistorie. Stavanger Aftenblad ble felt for ikke å ha presentert en forfatter for påstander om at det skal ha blitt fremsatt trusler i forbindelse med striden, og latt ham kommentere dette samtidig. Selve saken finnes her. Enkelte, blant andre Bergens Tidendes kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik, mente at PFU var ”på ville veier” og at en slik linje ville legge urimelige bånd på kommentarjournalistikken.  På oppdrag fra NRs styre gjennomgikk NR-sekretariatet PFUs praksis i 4.14-saker generelt og mht kommentarsaker spesielt. NR-styret oppfordret, med dette som utgangspunkt, NP/PFU til å sette spørsmålet på dagsorden for gjennomgang og debatt.

Temaet ble selvsagt ikke mindre interessant av at Aftenposten kort tid etter ble klaget inn for PFU for brudd på 4.14 i forbindelse med en kommentarartikkel skrevet av Harald Stanghelle. Stanghelle er også NRs styreleder.  PFU felte Aftenposten på 4.14, men avisen gikk fri for anklagene om brudd på VVP punkt 3.2 (kildekritikk og opplysningskontroll).

^{Skapte debatt: Harald Stanghelles (t.v.) kommentar om First House og partner Morten Wetland (t.h.) skapte debatt – her i Dagsrevyen, ledet av Viggo Johansen. (Foto: NRK).}

Temaet ble gjenstand for debatt på flere møter, og også gjort til gjenstand for en egen sesjon på NRs høstmøte på Gardermoen i november. Der gjennomgikk NRs generalsekretær PFUs praksis de siste årene, og mente det ikke var grunnlag for å hevde at PFU har endret praksis de siste årene. PFU har uttalt ved flere anledninger at det på leder- og kommentarplass må være ekstra ”takhøyde”, men at dette gjelder meninger og karakteristikker.  Hvorvidt dagens PFU-praksis og medieetiske linje bør endres ble det ikke trukket noen konklusjoner om. Samtidig er det nok dekning for å si at det hos en del redaktører fortsatt hersker en viss usikkerhet med hensyn til nøyaktig hvor grensene går når det gjelder samtidig imøtegåelse og meningsjournalistikken.

To vanskelige saker – en personlig betraktning

Mange av PFUs uttalelser skaper debatt. Det er naturlig. Presseetikken er ikke en eksakt vitenskap. Den er ingen akademisk disiplin overhodet.  Pressetikken er og må være dynamisk. Dermed må den også være gjenstand for kontinuerlig debatt og kritikk.

Personlig mener jeg at PFU gjennomgående er konsistente og forståelige i sine uttalelser. De lange linjene ivaretas på en god måte, samtidig som utvalget evner å justere kursen i takt med samfunns- og medieutviklingen på de punkter hvor det er naturlig. Bare så det er sagt: Det er ingen enkel oppgave. Å skulle holde tunga rett i munnen i 130-150 etiske dilemmaer i løpet av et år er meget krevende.

Noen ganger går det da også, selv med mitt positive utgangspunkt, galt for utvalget. I enkelte tilfeller kan uenighet dreie seg om de mer skjønnsmessige avveininger. De bør man ikke legge seg for mye oppi. I 2014 var det imidlertid særlig to saker som jeg mener reiser prinsipielle spørsmål utvalget bør tenke grundig over.

I sak 2013-257  klaget en næringsdrivende over at NA24, i en sak om klagerens forhold til Innovasjon Norge, over at NA24 hadde lenket til en pdf-utgave av et tildelingsbrev hvor klagerens fødselsnummer (fødselsdato + personnummer) fremkom. Klageren mente dette var å fremheve personlige eller private forhold, jfr VVP 4.3.

Utvalgets flertall tok klagen til følge (ett av de to NR-oppnevnte medlemmene dissenterte), i den forstand at utvalget uttalte kritikk, og at NA24 burde unnlatt å lenke til dokumentet. Utvalget viste til punkt 4.16, hvor det heter at man skal være varsom ”med å lenke til innhold som bryter med god presseskikk”. Det innebærer at utvalget mener brevet som sådan (som altså er viktig dokumentasjon i saken) bryter med god presseskikk, fordi det inneholder et fødselsnummer. Utvalget må bygge dette på at et fødselsnummer er omfattet av VVP 4.3 om ”personlige og private forhold”. Det er etter mitt syn en meget spesiell tilnærming, og ikke holdbar. Et fødselsnummer bærer kun to informasjoner: Innehaverens alder og innehaverens kjønn. Ingen av delene kan vel sies å være spesielt sensitive. Fødselsnummeret er å betrakte som offentlig informasjon og helt nødvendig å innhente for å utøve borgerrettigheter, for eksempel ved søk i Brønnøysundregistrene.

I Norge hersker det like fullt en oppfatning om at fødselsnummeret i seg selv er noe personlig og privat, fordi dette (i kombinasjon med andre opplysninger) kan misbrukes, for eksempel til bestilling av varer og tjenester. Det siste er nok riktig, men det kan – etter mitt syn – umulig være PFUs oppgave å løse den utfordringen. Det kan heller ikke være – og dette er det alvorlige – PFUs oppgave å bygge opp under den misforståelsen av dette løses ved å forsøke å skjerme fødselsnummeret i flest mulig sammenhenger. Etter mitt syn gikk PFU i denne saken langt utenfor det som er utvalgets rolle, og påtok seg rollen som personopplysningspoliti. Det er ikke utvalgets oppgave, og det bør de unngå. I ettertid vil nok denne uttalelsen bli stående som en av de mer merkverdige i utvalgets historie.

 I sak 2014-234  ble Brønnøysunds Avis felt for å ha identifisert en politijurist som var anmeldt (angivelig) for å ha røpet taushetsbelagte opplysninger i en kommentar hun ga til avisen etter et rettsmøte. Utvalget viste til VVP 4.7 om identifisering i forbindelse med omtale av klanderverdige eller straffbare forhold, og viste blant annet til at en anmeldelse er et svært tidlig stadium i et saksforhold. 

^{Felt i PFU: Dette ble for sterkt for Pressens Faglige Utvalg. Politiadvokaten burde vært anonymisert. Faksimile fra Brønnøysunds Avis 31. juli 2014.}

Etter mitt syn gir dette liten mening eller veiledning. Det vedkommende politijurist var anmeldt for var altså uttalelser hun hadde kommet med offentlig og som var gjengitt i Brønnøysunds Avis, i forbindelse med en sak som var grundig omtalt. Det var altså ikke snakk om en anmeldelse hvor det skulle ”etterforskes” eller hvor faktum var uklart, kun et spørsmål om lovtolkning. Dertil, og enda viktigere: Alt anmeldelsen handlet om hadde foregått i det offentlige rom, og var omtalt i avisen. La oss tenke oss at neste kapittel i historien ble ankesaken i det rettslige spørsmålet. Da måtte altså Brønnøysunds Avis intervjuet politijuristen med fullt navn i kraft av hennes rolle som aktor, men anonymisert henne i det øyeblikket journalisten eventuelt ville be henne kommentere anmeldelsen mot henne selv. Denne uttalelse kan etter mitt syn ikke bli retningsgivende for praksis i identifiseringssaker.