Rene Svendsen, sjefredaktør Fredriksstad Blad
Rene Svendsen, sjefredaktør Fredriksstad Blad
Da en tenåring døde og en annen ble hardt skadd under bading på et populært samlingssted for ungdom, få år etter en tilsvarende ulykke med en annen tenåring, satte det sitt preg på lokalsamfunnet. Alle tre kom fra innvandrerfamilier, og begge de døde hadde mangelfulle svømmekunnskaper. Fra før visste vi at innvandrerbefolkningen har dårligere svømmeferdigheter enn den etnisk norske befolkningen. Spørsmålet som raskt dukket opp var; hva kan vi gjøre med dette? Dette skjedde i juni 2014, og tiden var knapp. Da tok Fredriksstad Blad kontakt med byens ordfører og svømmeklubben. Idéen var enkel og krevende på en gang: Kan kommunen stenge det kommunale friluftsbadet i to helger for å arrangere svømmekurs der? Og kan svømmeklubben stille med en haug svømmelærere i to helger? Avisas bidrag skulle være redaksjonell omtale og annonsering i alle kanaler, samt heftig viral spredning.
Svaret fra begge var JA! – og dermed gikk det i ekspressfart. Allerede i samme uke startet første kurs, med tre timers opplæring fredag, lørdag og søndag. Kurset skulle gjentas uken etter. Alt var gratis, og ingen behøvde å melde seg på. Vi måtte legge terskelen så lav som mulig, i visshet om at tenåringer lite gjerne innrømmer å ikke kunne svømme. Derfor var vi også svært usikre på om det i det hele tatt kom til å møte opp noen.
Da fredag kveld kom, og bildet fra kurset tikket inn på en tekstmelding, stod jubelen i været påFBs sommerfest, som ble arrangert samtidig.
Begge kurshelgene ble en kjempesuksess, med nærmere 50 tenåringer i svømmeopplæring. De aller fleste kom fra innvandrerfamilier, og alle ble mye flinkere til å svømme. Les mer her.
Fredriksstad Blad XO! Det skulle bare mangle at Fredrikstad var først ute med dette også. Denne gangen ga vi 15 pensjonister full frihet til å prioritere saker, velge vinklinger og utforme avisa med utgivelse 1. oktober. Dette var ingen tilfeldig valgt dato. Det var Den internasjonale dagen for eldre. Har du ikke hørt om den? Det hadde ingen av de 15 i gjesteredaksjonen heller. Det sier kanskje litt om eldres posisjon i samfunnet, at en internasjonal merkedag som har eksistert siden 1960-tallet, har så liten bevissthet i befolkningen.
Derfor var det ekstra stas at vi kunne sette et kraftfullt fokus på at eldre er en viktig ressurs, akkurat på denne dagen.
Vi har ikke hørt om at det er laget noen slik avis før. Vi strevde fælt med å finne et navn på utgaven, som helst skulle ha like bra schwung som «dialektavisa». Etter mange kjedelige alternativer som «seniorutgaven», «eldreavisa» og «fiiin gammel årgang», var det en smarting som kom opp med vinnerforslaget: Fredriksstad Blad XO. Det passer bra med en gjesteredaksjon med sjeldent god modenhet.
Vi brukte våre egne nettverk til å få opp navn på gode gamlinger som vi tenkte kunne bidra både med gode idéer og gode saker til FBXO. Det tok en ringerunde til ca 20 personer å stå igjen med en redaksjon på 14. Til alt hell var en pensjonert VG-sjef blant dem, og han tok ansvar for redaksjonsledelsen. Det var helt avgjørende, siden det viste seg å være overraskende vanskelig å skape forståelse for hva journalistikk er, til forskjell fra leserbrev, kronikker og egne meninger. Nær samtlige av redaksjonsmedlemmene så for seg å lage noe av det sistnevnte, om sine hjertesaker.
Dermed ble det morsomme, men krevende redaksjonsmøter, der vi måtte skyte ned både vitsesider, politiske utspill og saker basert på egne opplevelser.
Bernt Olufsen, leder av SKUP-juryen
Vi befinner oss i journalistikkens gullalder. Aldri har gravejournalistikken vært grundigere og mer avslørende. Aldri har det vært lettere å være bruker av media. Å finne fram til informasjon er blitt uavhengig av tid og sted. Den bemerkelsesverdige kombinasjonen av fremragende journalistisk metode og stadig mer effektiv formidling av journalistisk innhold er et sammenfall av omstendigheter som styrker demokratiet. Hvis mediene klarer å bevare sin integritet og uavhengighet i det kommersielle presset kan vi virkelig snakke om en gullalder for journalistikk.
På SKUP-juryens bord lå det i vinter hele 63 praktfulle arbeider. Det er over 20 flere enn i fjor. Jeg vil si at denne samlingen av fremragende journalistikk var mot all forventning. Etter syv magre år med budsjettkutt og nedbemanning, skulle man tro at kravene til realtidsdekning og kveldsvakter ville kvele den undersøkende journalistikken. Likevel viser det seg at mange redaksjoner klarer å prioritere ressurser til å løse kjernen i vårt samfunnsoppdrag slik det er definert i det første kapitelet i Vær Varsom-plakaten:
Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.
Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Årets SKUP-seminar i Tønsberg ble en manifestasjon av undersøkende journalistikk på mange ulike områder. Kildearbeidet er blitt bedre og mer mangfoldig. Vi er blitt mer presise. Vi når lengere ut. Vi har fått bedre fortellerteknikker. Journalistikken er blitt mer uavhengig.
Det er også fint å se hvor mange arbeider som er inspirert av tidligere SKUP-konferanser og metoderapporter. Hver metoderapport representerer et lite pensum i journalistikk, men det er absolutt behov for en advarende pekefinger til innsendere: Hvis bransjen vil ha en vel fungerende jury, må metoderapportenes omfang begrenses til de maksimalt anslåtte 20 sider. Det er metode som er hovedkriteriet for juryens valg. I tillegg har vi sett hen til avsløring. Og konsekvens. Vi har sett på kildehåndtering, presseetikk, dokumentasjon, motstand, originalitet og formidling. I samlingen av SKUP-kandidater er det lett å kjenne igjen saker som virkelig satte dagsorden i fjorårets politiske ordskifte. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité hadde ikke hatt mye å gjøre uten drivstoff fra dyktige, kritiske journalister.
I vårt digitaliserte samfunn er datastøttet journalistikk blitt en stadig viktigere metode. Selv om det offentlige vegrer seg mot dokumentinnsyn, ligger mye avslørende informasjon begravet i store mengder rådata. Juryen registrerer at journalister og redaksjonelle utviklere blir stadig mer oppfinnsomme og dyktige til å destillere slike data til sterk, debattvekkende vare.
Undersøkende journalistikk oppleves mange ganger som et saftig motbakkeløp. Det er anstrengende og tar tid. Motvillige representanter for privat og offentlig makt gjør sitt ytterste for at forhold som har med menneskers velferd og rettssikkerhet å gjøre, aldri skal bli kjent. Offentleglova brytes systematisk av byråkrater som skyver taushetsplikt foran seg. Undersøkende journalister må nedkjempe dem i skanse etter skanse gjennom klage, anke, klage – eller ta en lang omvei mot kunnskapens mål.
Det er tankevekkende at noen av de sakene som vekker sterkest oppsikt og diskusjon i vårt samfunn blir til på denne måten. En opptelling viser at i nesten 40 av de 63 metoderapportene ser vi eksempler på innbitt motstand fra myndigheter eller maktpersoner, mot at viktige nyheter skal komme til folkets kunnskap.
Offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund gjør et viktig arbeid for større åpenhet, men noen redaksjoner gjør også en helt banebrytende innsats på dette området, som redaksjonen i Kommunal Rapport og Stavanger Aftenblad.
Offentlige myndigheter har aldri hatt en større hærskare av informasjonsmedarbeidere til å håndtere ønsket om mer åpenhet og innsyn. Likevel er mange av beskrivelsene i metoderapporter til SKUP, dypt nedslående:
Det oppleves som om offentlige myndigheter driver systematisk trenering, motarbeidelse og hemmelighold. En kan stille spørsmål ved om hæren av informasjonsrådgivere, som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene, jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet eller om de er satt der for å beskytte eget byråkrati og egen ledelse, skriver SKUP-vinneren Kristoffer Egeberg i sin metoderapport.
Dagblad-journalisten leverte en enestående detaljert rapport om avsløringen av Forsvarets ureglementerte salg av marinefartøyer til vest-afrikanske krigsherrer. Den er også en rapport om en åtte måneder lang «krig» mot Forsvaret i jakten på faktiske opplysninger.
Journalistene som sto bak fortellingen om «Odin», skolegutten som tok sitt eget liv etter mobbing, beskriver også et annet dystert kapitel:
- Samtlige offentlige instanser vi var i kontakt med, motsatte seg publisering..
Historien om «Odin» var likevel viktig nok til at den ble et hovedelement i statsministerens nyttårstale til det norske folk.
Bergens Tidende fikk SKUP-diplom for sine avsløringer i «Asylbarn-saken» og Aftenposten for artiklene om «mobilovervåkning». VG fikk diplom for å avdekke en praksis med hemmeligholdte ulykkesrapporter fra dødsulykker på norske veier. NRK Brennpunkt opplyste oss om kvalitetskontrollørene som selv måler kvaliteten på sine egne evalueringer av kvaliteten på store offentlige investeringer. Og Dagens Næringsliv kunne dokumentere hvordan lånehaier kan utnytte de svakeste blant oss i samfunnet. De fleste av arbeidene er utført under betydelig motstand fra mektige interesser.
«Klikk» er ikke lenger buzz-ordet i norsk journalistikk. Nå snakker vi heller om «impact» - gjennomslagskraft fra innhold som oppleves å være relevant. Det gir grunn til å regne med flere SKUP i tiden som kommer.
Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund
Nærmere 900 journalister er forsvunnet de siste fem årene. Ifølge Norsk Journalistlag er en rekke redaksjoner redusert med mellom 20 og 40 prosent. Nytt av året er at kuttene kommer så raskt. Merker vi det ikke?
Deler av nedbemanningen skyldes effektiviseringer og nye måter å jobbe på. Men mange frykter at kvaliteten i mediene kommer til å bli redusert. Kvalitetsfrykten bør ikke forveksles med forestillingen om at det plutselig vil bli flere stavefeil eller halve setninger. Videoene vil ikke henge og hakke, bildene blir ikke uskarpe. Kjernen i frykten, den som bør bekymre alle, er at det blir mindre journalistikk.
Mangel på innhold kommer det ikke til å bli. Køen av nye leverandører av tekst, bilder og videoer er og vil være lang. Noe kan også fint erstatte innhold som tidligere ble laget av journalister uten at det kommer til å skape et stort savn. Men på andre områder vil fraværet av journalistikk for eksempel bety hull i det som kalles et nyhetsløp.
Saker blir ikke fulgt opp. Fotografen var ikke til stede da det historiske motivet kunne foreviges. Det var ingen som kunne settes på jobben. Man hadde ingen kveldsvakt. Ingen hadde ansvar for å registrere at det var nettopp i dag det skjedde – og derfor glapp det. Kort sagt: Det kunne ikke bli prioritert. Over tid vil dette forplante seg i de redaksjonelle referanserammene; når ingen var til stede og så det ved selvsyn eller hørte det med egne ører, vil hendelser få redusert betydning. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene – til glede for nye lesere eller til bruk i nye settinger.
En journalistisk dekning av en sak er ment å bidra til en opplyst samfunnsdebatt. Kompensasjonene vil presse seg frem og fylle tomrommene. Men en nyhetsmelding fra kommunen, en oppdatering på bedriftens Facebook-side eller en tweet fra en kommunikasjonsenhet er ikke journalistikk. Det er bare en side av saken. Og du kan være helt sikker på at ingen av disse tar ansvar for at svakhetene, det ubehagelige, det som ikke helt tåler dagens lys, kommer frem.
Utenriksdekningen blir ofte nevnt som et område som vil lide under kuttene. Men her er det mange aktører som kan bidra til å fylle informasjonsbehovet. I de fleste norske byer og tettsteder er det derfor fravær av journalistikk om lokale forhold som vil smerte mest. Hvis redaksjonen ikke lenger fanger opp en sak fra dens spede begynnelse og følger den videre, vil leserne heller ikke kunne følge utviklingen av viktige forandringer i sitt nærområde. Flere vil synes at det er vanskeligere å «henge med», vanskeligere å engasjere seg i en sak. Særlig kan det bli krevende å komme med innspill og, ikke minst, protestere før det er for sent.
For de som sitter i posisjon, de som har makt og betydelige samfunnsroller, kan dette fraværet av journalistikk bli en lettelse. Vi skal ikke undervurdere hva tanken på at en journalist kan krysse deres vei kan skape av uro og bekymringer hos politikere, bedriftsledere og samfunnstopper. Hvis det likevel viser seg at det faktisk sjelden eller aldri dukker opp en journalist, vil slikt stress bli borte. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar eller – med rette – påpeker at møtet skal være åpent slik at det kan rapporteres derfra, kan andre slappe av og gjøre mer som det faller seg. Det er under slike forhold man kan ta seg litt til rette.
Et kuriøst, men illustrerende eksempel er kommunetoppene i Drangedal som i fjor vedtok å unne seg noen skreddersydde dresser finansiert over et nedklippet kommunebudsjett. De ansatte ved servicekontoret trengte arbeidsantrekk, og da kastet ordfører, rådmann og tre kommunale sjefer seg på – for de kunne også ha nytte av representasjonsantrekk. Da saken kom for en dag i Drangedalsposten, ble folk rasende, og de gråsorte dresser og kjoledrakter ble avbestilt – enda skredderen hadde kommet helt fra Oslo og tatt mål. Etterpå ble det selvfølgelig klaget over at avisen hadde fremstilt saken feil og at den «ble satt i en uheldig sammenheng». Rådmannen så seg dessuten nødt til å ta det opp med avisen.
En «gudskjelov, det er ingen journalister til stede»-følelse gir kortvarig lykke. Ingen er tjent med at byer utvikles, skoler eller at arbeidsplasser nedlegges og eldreomsorgen forandres uten at sakene blir belyst fra flere sider, kilder blir sitert, berørte kommer til orde og kritiske røster gjør seg gjeldende. Bare tanken på å måtte stå til ansvar for det man gjør og vedtar, skaper bedre beslutninger og større etterrettelighet.
Det er ikke den digitale utviklingen som har skylden for at redaksjoner må nedbemannes, det er inntektsfallet. Det digitale er en gavepakke for journalistikken. For oss som har vært med siden avisartikler startet med et ark på en skrivemaskin, er det en fryd daglig å bli minnet om at hverdagen ikke var bedre før. Tilgangen på fakta, på kilder og ikke minst muligheten til å få innspill og skape debatt, er eventyrlig. Hele den journalistiske prosessen går befriende raskt, man må ikke vente på at saken blir satt av en typograf eller at filmen skal tørke. Og etterspørselen der ute etter journalistikken, sulten på nyhetene, avsløringene og dokumenteringen, er større enn noen gang. Muligheten for å spre journalistikken er blitt grenseløs. Samtidig er denne «verdens beste jobb» avhengig av i enda større grad å tiltrekke seg de skarpe hjernene og de smarte håndverkerne. For jobben blir stadig mer krevende – og enda mer faglig vanskelig.
Poenget med journalistikk er at den skal være etterrettelig, du skal kunne stole på det som står der, den skal kunne la seg etterprøve. Troverdighet er derfor journalistikkens fundament. Denne troverdigheten er det mange som har lyst til å tjene penger på. Reklame som ser ut som artikler, kommersielle videoer som utgir seg for å være reportasjer, men som egentlig skal selge et produkt, er blitt så vanlig at vi knapt stusser. PR-bransjen bygges opp og blir dyktigere til å spinne frem sine budskap. Enkle bloggverktøy og sosiale medier gjør det mulig for alle å publisere, mene noe, kommentere og kritisere.
Men journalistikken – den som spør, graver, finner ut, belyser en sak fra flere sider og forteller noe helt nytt, og som er fri og uavhengig – den har ingen arvtagere. Og den jobben er det viktig at noen gjør.
Denne kommentaren ble første gang publisert i Morgenbladet 18. juli 2014
Svein-Erik Hole, redaktør tu.no/Teknisk Ukeblad
Det er faktisk ganske gode tider for dem som produserer kvalitetsjournalistikk og presenterer den på en fornuftig måte.
På tu.no har vi i løpet av en toårsperiode femdoblet antall lesere. Oppskriften har vært kvalitetsjournalistikk som er relevant for målgruppa, som ranker høyt på Google og som er systematisk distribuert i en rekke kanaler.
Dette er noen av grepene vi har tatt:
• Relevans handler blant annet om å lytte til lesernes behov, og å ta hensyn til dette når ønskene passer inn den redaksjonelle profilen.
Søk er for eksempel et undervurdert verktøy i reportasjeledelsen. Hvor mange bruker systematisk Google Trends for å finne ut hva brukerne er opptatt av? I dag er Altinn er det søkeordet som trender høyest blant begreper som matcher TUs redaksjonelle profil. Hvorfor det? Skjer det noe spennende på den fronten? Og folk er visst ekstremt opptatt av Lotto denne uka, kan det være en ok helgesak å se nærmere på sannsynlighetsberegninger i slike lykkespill?
Internsøk avslører hva leserne tenker på akkurat nå, og som de i tillegg forventer å finne på vår nettside. Når «elsykkel» topper statistikken i flere uker, vet vi at det finnes et informasjonsbehov omkring dette temaet, og lager vi en sak, vil den bli mye lest.
Live oversikt over søkeord er også gull: Fire timer i året peaker «flyalarm». Når sirenene uler, kaster folk seg på Google, hvor de finner vår evergreen «Derfor har vi fortsatt flyalarm», som vi samtidig reposter i sosiale medier. Den har vært ukas mest leste sak tre ganger – fordi vi svarer direkte på det leserne spør om. Og saken er ikke mindre relevant nå enn da den ble skrevet.
For ordens skyld: Antall klikk er aldri eneste motivasjon, men vi skriver tross alt for leserne, og deres input er et verdifullt korrektiv til hva vi selv mener er viktig. Når ønskene passer redaksjonell profil og aktualitetsbilde, er det en win-win.
• Distribusjon: Hos The New York Times er nå bare hver tredje bruker innom fronten, og mønsteret er det samme i Norge: Et økende antall bruker Facebook som sin inngang til nyhetsbildet, trolig fordi Facebooks algoritmer skreddersyr en feed ut fra dine egne interesser, leservaner og venners anbefalinger. For mange er dette en mer relevant miks enn en redaktørs utvalg.
Hvis vi vil bli lest, må vi møte leserne der de til enhver tid befinner seg, og distribusjon er blitt en redaksjonell oppgave.
Heldigvis er det mange mekanismer i de nye kanalene som skiller skitt fra kanel. Ta Google: Unikt innhold, som er forståelig presentert og får mange lenker inn fra troverdige kilder, ranker høyt. En lenke fra NTNU eller VG er, slik Google leser det, mye mer verdt enn en lenke fra bloggen til Sophie Elise.
Facebooks algoritmer favoriserer innhold som mange liker og deler, og selv om man kan få inntrykk av at feeden oversvømmes av kattevideoer og «damn you autocorrect», kommer kvalitetsinnhold veldig godt ut. Folk deler de de vil identifisere seg med, og de fleste ønsker jo fremstå som smarte (eller morsomme).
Businessnettstedet Quartz får mer enn 70 prosent av trafikken sin fra sosiale medier. De innleder redaksjonelle diskusjoner med kontrollspørsmålet: «Hvorfor skal noen bry seg med å dele denne saken?». De har analysert seg fram til at grundige innsiktssaker og kjappe, snappy nyheter med et grafikkelement deles mest. Sakene midt imellom - de på 500-800 ord, altså definisjonen på en gammeldags avisartikkel – er døde i sosiale medier.
Si hva du vil om Buzzfeed, men de er trolig best i klassen på å pakke innhold i formater som gir viral spredning. Der starter hver sak med en formatdiskusjon – hvordan kan denne best presenteres? Og de utvider stadig verktøykassa, nylig ansatte de tegneserietegnere og spillutviklere for å ta de neste stegene. Når norske aktører etteraper Buzzfeeds mest primitive sider, blir de bare bleke kopier.
I TU ser vi at multimediesaker deles mer enn dobbelt så ofte som saker med tekst og foto, og at refererende saker i telegramstil er fullstendig døde i alle kanaler, inkludert egen front. Papir-etterlevningen «fyllsaker» blir ikke bare lite lest, de tar opp verdifull plass og skygger for bedre innhold.
Slike mønstre må man lære av. Journalistikk som ikke blir lest, er ikke viktig.
Når en økende andel av besøkene kommer fra eksterne kilder, blir artikkelmalen den nye fronten. Det er herfra vi må dirigere leserne videre, ved å tilby mer relevant innhold. I TU ser vi at brukere som kommer fra Google legger igjen flere sidevisninger enn dem som «shopper» saker fra sosiale medier. Grunnen er at vi gir dem akkurat det de søker etter, og pakker artiklene med innganger til mer av det samme.
• Longtail: Noe av det deilige med den digitale økonomien, er at godt innhold har lang levetid. Ressursene legges ned når saken lages, og alle visninger i ettertid er en ren bonus.
Google er selvfølgelig en sentral longtailkilde - i TU den største - som bidrar til arkivtrafikken hver uke er cirka like stor som nyhetstrafikken.
Mange medier er dessuten blitt flinke til å skreddersy innhold for gjenbruk. Et av de mest spennende eksemplene er Vox, som har et uttalt mål om å sette nyhetene i kontekst, for å lære brukerne mer om sammenhenger og bakgrunn. Der bruker journalistene halvparten av sin tid på å lage såkalte «cardstacks» - faktakort om aktuelle temaer, som kobles på nye saker hver gang temaet blir berørt. Når en «sak» brukes 50 ganger, i stedet for én, blir det adskillig enklere å tjene inn journalistens lønn.
I TU har vi utviklet en egen samleartikkel-mal. Etter å ha testet fire konkurrenter til en iMac, setter vi de fem maskinene opp mot hverandre med en samlende introtekst. Samlesaken blir alltid mer lest enn enkelttestene, den har også høyest forbrukerverdi.
På samme vis: Når vi er ledende på en viktig nyhetsserie fra oljesektoren, er hver løpende nyhetssak interessant for folka i bransjen. Men når vi tar inntar fugleperspektivet og lager en tematisk overblikksak om samme tema, treffer vi helt nye lesere.
Få ut verdiene
Alt jeg har skrevet handler om å få flere til å konsumere den gode journalistikken. For å gjøre den viktigere, og for å skape inntekter som kan betale lønningene etter at papirpressa stopper.
Det er ikke veldig vanskelig. Vi må bare gripe mulighetene som ligger åpne.
Denne kommentarartikkelen var opprinnelig publisert hos Journalisten 30. desember 2014
Tove B. Knutsen, utviklingssjef multimedia i Bergens Tidende
Responsen var formidabel. Til nå er det laget totalt 32.300 storkommuner, tjenesten er delt over 30.000 ganger i sosiale medier og har passert 419.000 sidevisninger.
Det sentrale i #kommunebygger er kartet og de automatiserte tilbakemeldingene. Når leserne slår sammen to eller flere kommuner, gir løsningen umiddelbart svar på sammenslåingen med oppdaterte fakta om folketall, økonomi og politikk for den nye kommunen.
Det var viktig for oss at leserne skulle få presentert relevante data. Data som gir mening. Tall som ga få eller ingen journalistiske poeng tok vi vekk. Fokuset ble derfor på framtidstrender og hvilke konflikter som kunne oppstå dersom deres kommune ble slått sammen med naboen. Vi la ned et omfattende arbeid for at leserne lettere skulle kunne relatere seg til tallene.
Helt fra prosjektets start hadde vi som mål at leserne skulle bli så engasjerte at de ønsket å dele og diskutere i sosiale medier.
Inspirert av tankegangen i strategispill ville vi forsøke å motivere leserne til å utforske kartet gjentatte ganger. Brukergrensesnittet måtte dermed være så enkelt og responsen så umiddelbar og konkret, at leserne lot seg bli hektet. Som i tidligere prosjekter erfarte vi også her at å tenke mobil først i grensesnittutviklingen også hjelper oss å skille de viktige elementene fra de som strengt tatt ikke trengs.
Personifisering av kommunene var veien vi valgte for å gjøre det så delbart som mulig. Etter å ha lagd sin kommune kunne leserne gi den et valgfritt navn og dele akkurat den unike kommunen i sosiale medier.
Det tok ikke mange timenefra tjenesten var lansert til den spredte seg med eksplosiv fart på Facebook og Twitter. Først med lesere fra Vestlandet og så videre rundt i Norge. I dag er hver eneste av Norges 428 kommuner representerte i lesernes nye kommuner. Sjekk animasjon av spredningen de første dagene.
Statistikken har gitt oss verdifull innsikt i de valg vi tok underveis. Om lag 40 prosent av trafikken til kommunebyggeren er fra mobil og 16 prosent fra tablet. 11 prosent av de som har begynt å klikke i kartet har også laget ferdig en kommune. Hele 25 prosent av de som har laget og lagret en kommune har klikket på lenken «..og kanskje du vil lage en kommune til» og dermed blitt værende i #kommunebygger-universet.
Hovedtyngden av trafikken har kommet fra Vestlandet og rundt Bergen, men også i Oslo-området og rundt Stavanger har det vært stor kommunebygger-aktivitet. På de mest aktive tidspunktene var rundt 1000 brukere inne samtidig på #kommunebygger.
Pr. i dag har leserne laget 8573 unike nye kommuner. Ikke et dårlig bidrag til debatten, det.
Elin Sofie Lorvik, digitalredaktør Trønder-Avisa
Den mobile veksten, og for øvrig den digitale veksten, er formidabel. Der man tidligere lagde innhold for desktop, er det nå tilpasset innhold for alle plattformer som gjelder, hvis det ikke fungerer på alle plattformer, blir det forkastet. Og spesielt er vår gode venn smartmobilen – som er allemannseie blitt, førsteprioritet. På flere internasjonale konferanser ble det sagt «mobile first» for to år siden. I Norge satt vi fortsatt på gjerdet og lagde innhold for desktop. Det gjør vi ikke lenger. Nå har mobile enheter for lengst tatt posisjonen som trafikkdrivende. Den ukentlige mobiltrafikken har økt fra 23 000 unike brukere per uke i 2013 til 65 000 unike brukere per uke i 2014. Det er en vekst på 180 prosent for Trønder-Avisa sin del.
Utviklingen gjør noe med mediers holdninger til journalistikken. Nå er det få mediehus som ikke måler antall klikk og brukere via ulike analyseverktøy. Det er ikke alle som synes det er en like god idé at man blir målt på denne måten. Enkelte journalister er bekymret for kvaliteten siden det er kontinuerlig deadline på nett, men der vi før snakket om klikkhoreri eller dop er det nå tilrettelagt innhold for brukeren som gjelder. Den gode historien er ikke død.
For å nå måltallene gjelder det å skjønne hvilke saker de digitale brukerne vil ha. Det dreier seg ikke bare om grafikker, gamification og levende bilder. Det er heller ikke bare trafikkhendelser og været. Den gode journalistikken er fortsatt i førersetet, selv om hverdagen vår har blitt mer digital. Og dette kan tallenes tale hjelpe oss å forstå. For til syvende og sist handler det om hva brukerne interesserer seg for og vil lese. Gammel som ung ønsker human touch – saker som engasjerer og vekker følelser, som får de til å tenke over samfunnet de lever i.
Hos Trønder-Avisa har vi en gjenganger i statistikken som vi bare kaller «Sverre-saken». Det er en sak fra 2010 om Sverre Oldervik fra Leksvik som aldri har spist middag. – Jeg spiser alt som er godt, sier Sverre. Denne saken dukker med jevne mellomrom opp i statistikkverktøyet vårt Cxense. Sverre er ingen klikkhore, han er heller ikke kjøpt inn i treffkataloger på sosiale medier eller andre søkemonitorer. Han er heller ingen digitalisert nettsak, han er bare rett og slett en god human touch-sak.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i forbindelse med Polaris redaksjonelle årsrapport for 2014.
Ole Bjørner Loe Welde, ansvarlig redaktør Romsdals Budstikke
Romsdals Budstikke har til sammen 50 000 daglige lesere. Dette er alle som i løpet av en dag leser Budstikkas produkt på papir, nett eller mobil. For å illustrere hvor mange 50 000 faktisk er bruker vi ofte Aker stadion som et eksempel. Skulle du samlet alle som leser Budstikka på en hverdag ville du fylt stadion fire og en halv gang. Det er veldig mange mennesker. Mange av dem leser oss både på papir, nett og mobil. På de siste målingene ser vi at andelen dobbeltlesere vokser.
Folks medievaner er i endring. En dansk medieleder illustrerte dette veldig godt da han fikk spørsmål om den såkalte mediekrisen: «Tidligere hadde vi en halv time av folks tid. I dag er vi til stede i folks liv fra de står opp om morgenen til de legger seg om kvelden.»
Det første mange gjør om morgenen er å sjekke telefonen for å se om noe har skjedd. Det siste mange gjør om kvelden er å ta en siste titt på lokalavisa før de tar natta. Budstikka hadde et papiropplag på 15 456 i fjor. Samtidig har lesing på mobiltelefon skutt i været. Mediehusene vekter tallene ulikt. Vårt syn er at totalposisjonen er det viktigste. Samtidig jobber vi for å videre utvikle abonnementsmodellen i den digitale tid.
I november i fjor lanserte vi RB Pluss. Alle våre abonnenter fikk da tilgang til den elektroniske versjonen av papiravisa, eavisa. Vi opprettet også en egen seksjon på Rbnett som kun abonnenter kan logge seg inn på. Responsen var svært god. Vel 9000 av våre lesere har registrert seg med brukernavn. Vi ser at bruken nå øker. Lesing av eavis har doblet seg i løpet av noen måneder. De siste månedene har vist en god abonnementsutvikling. For å videreutvikle abonnementsproduktet jobber vi kontinuerlig med nye produkt. Vi ser nå på hvordan vi kan kommunisere direkte med leseren gjennom apper og nyhetsbrev. Distribusjonsmodellen for nyheter er endret. Samtidig øker kravet til innhold. Dette er en givende utfordring for alle oss som jobber i media.
Etter at vi innførte RB Pluss, har vi fått noen tilbakemeldinger fra dem som ikke lenger kan lese alt de ønsker digitalt uten å være abonnent. Er det greit at mediehuset legger en viktig diskusjon om byutvikling på RB Pluss, spurte en leser sist uke. Leseren mente at saka var så viktig for byen at den burde være tilgjengelig for alle. Det er mulig å følge dette resonnementet et stykke. En del av nyhetsformidlingen må være gratis. Hver eneste dag sprer vi mengder av praktisk informasjon på Rbnett gratis for våre lesere. Meldinger om ulykker, stengte veger, ruteforsinkelser på fjorden og flystreik. Samtidig er det slik at det alltid har krevd egeninnsats å delta i det offentlige ordskiftet. Gjennom å møte opp på et møte, skrive et innlegg eller abonnere på et avisprodukt. Teknologien har endret mye. Likevel tror vi at det er rom for at en del av nyhetsformidlingen vil være forbeholdt for dem som betaler. Mange av våre abonnenter spurte oss hvorfor vi hadde ventet så lenge da vi lanserte RB Pluss.
For et mediehus med vel 30 redaksjonelle medarbeidere er det krevende å møte alles forventninger. Vi ser mange muligheter med ny teknologi. Men fortsatt er tid en begrensning. Det betyr at vi må gjøre tøffe prioriteringer. Det første halve året med RB Pluss har gitt selvtillit på de prioriteringene vi gjør. Tidligere måtte vi støtte oss til hva vi trodde leserne ønsket. I dag kan vi måle på detaljnivå. For mediebransjen er det viktig å balansere mellom hva som skaper trafikk og hva vi mener er det viktig. Gjennom RB Pluss ønsker vi å synliggjøre noen av de redaksjonelle satsingene som vi gjør, spesielt rundt avisene på fredag og lørdag. Samtidig får vi nyttige tilbakemeldinger fra dere lesere. Gjennom flere år har vi vært opptatt av å skape mediehusets produkt i samspill med leserne. Nå ligger det mer til rette for det enn noen gang.
Denne teksten ble opprinnelig publisert som en del av redaksjonell årsrapport for Polaris Media 2014.
Pluss-løsninger i Polaris Media
I løpet av 2014 lanserte fire av mediehusene i Polaris Media Pluss-løsninger. Først ut var Adresseavisen som lanserte Adressa Pluss 18. juni. I november lanserte Sunnmørsposten og Romsdals Budstikke sine Pluss-løsninger. Deretter fulgte Hitra Frøya.
Pluss-seksjoner og digitale tilleggsprodukt under det enkelte mediehus sine Pluss-løsninger er kun tilgjengelig for betalende og abonnenter.
Avisene i Polaris Media bruker Schibsted Payment ID (SPiD) som løsning for innlogging og betaling.
I 2015 vil flere av mediehusene i Polaris Media lansere Pluss-løsninger for abonnenter. I mars ble løsningen lansert i iTromsø og Harstad Tidende
Denne teksten ble opprinnelig publisert som en del av redaksjonell årsrapport for Polaris Media 2014.
Ingvild Hagen, redaktør og Elisabeth Lund-Andersen, ansvarlig redaktør Egmont Publishing
Trodde du håndarbeid generelt og strikking spesielt var for spesielt interesserte? Tro om igjen. Den tradisjonsrike merkevaren Familien, som i flere tiår har vært «frontsoldat» for alle landets hobby- og håndarbeidsinteresserte lesere, brukte fjorårets 75-årsjubileum til å ta håndarbeidsinteressen litt videre, til nye kanaler og nye brukere. Dette ga opplagsvekst.
Målet for jubileet var å møte målgruppens økende behov for nye strikkeprosjekter ved å gi leserne mer av samme vare – og mer enn forventet – i alle kanaler, både i hovedbladet, gjennom idébøker/oneshots, på digitale flater og på markedssiden.
Dette gjorde vi:
Økt satsingen på strikkeoppskrifter og annet hobby- & håndarbeidsrelatert (DIY) stoff. Altså rett og slett flere oppskrifter, flere sider og mer unik strikkedesign i redaksjonell kontekst.
Redesign av bladet for å skape et mer organiske og taktilt uttrykk for å styrke assosiasjonene til kreativ hygge.
Igangsatte en landsomfattende strikkeaksjon i samarbeid med Frelsesarmeen. Aksjonen «Strikk sokker som varmer» ble satt i gang på vårparten gjennom bladets kanaler, sosiale medier og Frelsesarmeens eget magasin. Vi utarbeidet en egen logo for aksjonen og etablerte en egen FB-gruppe. Det ble også sendt ut digitale nyhetsbrev til abonnenter i andre av Egmonts kvinneblader. Det ble løpende lagd redaksjonelt artikkelstoff i eget blad, og flere lokalaviser og bloggere skrev om lokale strikkere og aksjonen som sådan. Aksjonen fikk også uventet støtte ved at flere garnbutikker satt i gang spontane støtteaksjoner og bidro med garn og konkurranser. Da aksjonen ble avrundet 15. september, hadde Frelsesarmeen fått inn overveldende 13.000 par sokker! Dette er «all-time high» for Frelsesarmeen.
Lanserte alle idébøkene på iPad for å øke tilgjengelighet. I dag har Familien størst omsetning på iPad av alle kvinnebladene.
Produserte egne hobby-håndarbeidsbøker til bruk som vervepremier, hvilket ga overraskende høy respons, og spesielt via digitale kanaler mot nye og yngre abonnenter.
Revitaliserte Familien.no og egen Fb-side
Vi avrundet jubileumsåret ved å etablere håndarbeidsbloggen tusenideer.no. Den er i dag landets største håndarbeidsblogg og har tilknyttet seg flere av landets mest kjente DIY-bloggere.
Familien hadde i 2014 en opplagsvekst på 1.5 %, og var det eneste ukebladet med vekst i sitt segment. Det er nå Norges tredje største ukeblad.
Reidun Kjelling Nybø, Norsk Redaktørforening
Tror du på alt du hører? Det er inngangsspørsmålet i den digitale kildetesten som ble utviklet i forbindelse med "Hvor har du det fra?" høsten 2014. I kampanjeperioden var det registrert 205.000 unike brukere på testen der du ble testet på en rekke spørsmål om kildekritikk. Til slutt fikk du vite om du var alt fra "naiv super" til "fantastico" på kildekritikk. Har du ikke testet deg ennå, kan du gjøre det på hvorhardudetfra.no
Dette var et av de mest populære tiltakene i kampanjen som Norsk Journalistlag tok initiativ til høsten 2013. «Hvor har du det fra?» rettet seg særlig mot elever i den videregående skolen - det vil si de mellom 15 og 19 år.
Målet var å synliggjøre verdien av uavhengige, redigerte medier og den etiske, kritiske og frie journalistkken og vise hvilken verdi den har for ytringsfriheten og deltakelse i et moderne demokrati.
Bak forsvaret for kildekritikken sto alle medieorganisasjonene: Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Landslaget for lokalaviser, Fagpressen og Mediebedriftenes Landsforening, NRK og TV2
Ungdommens PFU ble det aller mest sentrale tiltaket i kampanjen. Dette er et rollespill der ungdom kan teste sine etiske reflekser både i forhold til redaktørstyrte og sosiale medier. Ved hjelp av røde og grønne lapper engasjeres alle i rommet til å ta stilling til etiske problemstillinger på direkten. Gjennom kampanjeperioden ble opplegget testet på hundrevis av skoleelever. Den største gruppen var 670 elever i Grieghallen i i forbindelse med Nordiske Mediedager Ung. Det skjedde rett etter Petter Northugs skjebnesvangre kjøretur i mai 2014. Saken ble ivrig diskutert både der og da Ungdommens PFU ble testet på redaktørene på NRs vårmøte dagen etter. For rollespillet egner seg ikke bare for ungdom. Alle har interesse av å diskutere publiseringsetikk. Under Arendalsuka i august ble det testet på ungdomspolitikere. Det er også testet på lærere i flere sammenhenger. Og på bibliotekarer. NRs mest populære kurs er kræsjkurs for desken - der også mange av casene er testet. Rollespillet er videreført og videreutviklet av Norsk Presseforbund på en rekke konferanser, og i eksempelbasen er det samlet mange gode caser. Det er også utviklet en smartboardversjon av Ungdommens PFU som tilbys via Avis i skolen. Denne delen av prosjektet vil garantert leve videre lenge etter at prosjektperioden er avsluttet.
Andre tiltak i "Hvor har du det fra?" er 19 skoleoppgaver utviklet i samarbeid med Nasjonal digital læringsarena (NDLA), TV2 Skole og NRK Skole. Elevorganisasjonen ble trukket inn i utformingen av disse oppgavene.
"De usynlige" ble det beskrivende navnet på en medieanalyse laget i forbindelse med kampanjen. Den konkluderte med at det var få saker i nyhetsmediene om ungdom i alderen 15-19 år. De dominerende sakene er gladsaker fra sport og kultur. Et overraskende funn var forsvinnende få nyhetssaker om ungdom på de digitale utgavene til nyhetsmediene. Dette til tross for at ungdom er storforbrukere av nettmedier.
Lokale medier satte sitt eget preg på kampanjen. Mest synlig var akkurat det i Sogn Avis i egenannonser med tittelen "Kest ha du da frao?" Noen arrangerte debattmøter særlig rettet mt et ungt publikum. Andre - blant annet mange av NRKs distriktskontorer - åpnet opp mediehuset for unge mediebrukere. Stavanger Aftenblad og NRK Rogaland lanserte nyredaktør.no og en tipskonkurranse der unge mediebrukere kunne bestemme hva journalistene Håvard T. Knutsen og Eirin Larsen skulle jobbe med i en uke på nyåret i 2015.
I samarbeid med STUP arrangerte kampanjen kurset "bli bedre på unge mediebrukere" for redaktører og journalister.
Kampanjen samarbeidet også med Nordiske Mediedager og bidro til at ungdom ble definert som en egen respondentgruppe i den årlige medieundersøkelsen.
På tampen av kampanjeperioden gjorde NJ og NR en avtale med Riksteatret om å oppfordre egne medlemmer til å stille som debattledere for etikkdebatt - en så kalt baksnakk - etter visning av teaterforestillingen "Komplottet" som hadde premiere i januar 2015. Forestillingen ble vist på 40 forskjellige steder i Trøndelag og på Sør- og Østlandet, og en rekke lokalavisredaktører sa ja til å lede baksnakken. Stykket omhandlet presseetiske problemstillinger rundt skjult identitet og skjult opptak. Og etterpå ble det rom for å ta opp både spørsmål knyttet til forestillingen og andre presseetiske dilemmaer.
Prosjektperioden for "Hvor har du det fra?" ble avsluttet ved nyttår 2015, men mange deler av aktivitetene lever videre. Det er fortsatt viktig å stille spørsmålet: Hvor i all verden har du det fra?
Les mer på journalistikken.no og prøv kildetesten på hvorhardudetfra.no
Jan Ove Årsæther, nyhets- og sportsredaktør TV2
Terroråtaket mot redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo sette på nytt i gang ein av dei viktigaste debattane vårt demokrati kan føre: Kvar går grensene for ytringsfridomen.
I 2006 let norske redaktørar Vebjørn Selbekk stå åleine om å publisere teikningar av Muhammed. Den dåverande norske utanriksministeren Jonas Gahr Støre gjekk langt i å hevde at det kristne norske Magazinet hadde ansvar for at blodet rann i gatene og kalte Selbekk og hans danske redaktørkolleger for ekstremistar.
Begge deler var veikt. Det var feil av norske redaktørar å ikkje publisere teikningane under den første karikaturstriden. Jau, nokre medier publiserte faksimiler allereie i 2005, men då norske og danske ambassadar vart sett i brann i 2006 var det ingen norske mediehus, som nemnt med eitt unntak, som publiserte. Grunngjevinga var at den muslimske verda stod i brann og at dette handla om tryggleik. Like prinsipplaust var det av den norske regjeringa å langt på veg orsake at ein norsk redaktør tok i bruk ytringsfridomen.
Men så har heller ikkje Støre denne gongen, ni år seinare, markert seg som denne fridomens tydelegaste forsvarar. Tvertom finn han det klokt å hevde at ord har like stor kraft som bomber.
TV 2 publiserte heller ikkje karikaturane den gong norske flagg stod i flammar i mange hovudstadar.Det har vi vedgått var feil. Først på hausten same år publiserte vi mange av dei 12 opprinnelege teikningane frå Jyllandsposten. Dette gjorde vi i brei kontekst, i form av ein dokumentar. Filmen førte ikkje til protestar av noko slag.
Mediehus verda over har valgt svært ulike strategiar etter terroren mot dei tilsette i Charlie Hebdo. Jyllandsposten har ikkje publisert denne gongen og er heilt ærlege på kvifor: No er det andre sin tur til å ta støyten etter ni år med politivakter døgnet rundt og ei mengde forsøk på terror. Britiske mediehus har også avstått frå å publisere. Svenske redaktørar har gjort som dei norske, trykka Charlie Hebdo sine førstesider og teikningar i tråd med vanleg praksis innanfor ytringsfridomen.
I TV 2 tok vi avgjerda om å publisere kort tid etter det første nyheitsvarselet kom 7. januar i år. Det var likevel avgjerande at vi publiserte i kontekst. I denne konteksten låg det føringar for at vi også skulle publisere satire av andre religionar. Og at vi skulle utfordre andre religiøse leiarar på same tema. Ut av dette sprang fleire reportasjar der politikarar med ulik religiøs overtyding, samt leiarar frå ei rekkje religionar, heldt opp ei satireteikning frå Charlie Hebdo samstundes som dei uttrykte sitt syn på rammene for ytringsfridomen.
Ein katolsk leiar var mellom dei som gjekk lengst i hevde at desse rammene langt frå er absolutte og at all satire mot religion ikkje er innanfor. Men det er ikkje poenget. Konteksten er poenget.
Sjåaren legg knapt merke til at reportasjene er fulle av dvelande nærbilder av karikaturane, som langt på veg vert ufarleggjort ved at intervjuobjekta erdei som presenterer teikningane.
Gjennom si handtering av Charlie Hebdo-saka vil eg hevde at norske mediehus har dokumentert at vi har lært av våre feil. Det hadde vore å håpe at dei politiske ansvarlege frå den gong hadde gjort det same.
Tilbake til hendinga på rådhusplassen og demonstrasjonen mot Pegida. Etter at Kadafi Zaman hadde handtert den grove hetsen på direkten på ein profesjonell og ryddig måte, mottek vår reporter tusenvis av støtteerklæringar. Videoklippet er TV 2s mest sette enkeltklipp nokon gong, med tett på 1 million visningar. Mellom dei mange som fatta interesse for hendinga, var altså politiet, som meinte at saka ville vere ein utmerka prøvestein i rettssystemet for grensene for hatefulle ytringar.
Magerefleksen var at vi ville imøtekome oppmodinga. Men etter ei runde i tenkeboksa valde vi å avstå. Vi likar ikkje ytringane, men er i tvil om dei er straffbare. Men det vi ikkje er i
tvil om, er at det skal ikkje vere eit mediehus si rolle å flytte grensene for ytringsfridomen. Vår jobb er å publisere. Etter det enorme talet på støtteerklæringar og ein demonstrasjon som vart fullstendig punktert, kunne vi knapt fått betre prov på at ytringar kan verke mot si hensikt.
Berre det er grunn god nok til å publisere.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i TV2 sitt redaksjonelle regnskap for 2014.