Dette er de medieetiske hovedtrekkene fra 2012:

• Antall etiske klagesaker innsendt til Pressens Faglige Utvalg (PFU) nådde en ny topp i 2012 (357). Antall behandlede klager nådde en enda høyere topp, med hele 374 saker. Det er 35 flere saker enn i 2011.
• Avgitte uttalelser fra PFU er imidlertid mer konstant. Antallet stoppet på 148 uttalelser, og dette nivået har vært ganske jevnt siden 2004. Klagerne fikk medhold i 67 av sakene (48 prosent) og dette prosenttallet har vært høyere kun to ganger tidligere i tiden etter 2000.
• Antall brudd for manglende samtidig imøtegåelse (4.14) kom ikke øverst på brudd-statistikken i 2012. Det er likevel en fattig trøst når rankingen toppes av brudd på punkt 3.2 om krav til kildekritikk og kildekontroll, og antall brudd var så høyt som henholdsvis 25 og 23.
• Av positive ting fra etikk-året 2012 er det verdt å trekke frem at antall klager og fellelser på barneparagrafen 4.8 er gått sterkt ned og at det fortsatt er svært få fellelser på omtale av selvmord, identifisering, omtale av privatliv, forhåndsdom og om skjulte metoder.
• Antall klager som ikke får ordinær klagebehandling fordi medienes frifinnes gjennom forenklet behandling, har økt sterkt de siste to år.

 Antall klager til et høyere nivå:

Tabell 1: Klager mottatt i PFU 2012, behandlede og delt på resultat. Fullstendig statistikk med noter på www.presse.no

”Den lange linjen” med økning i antall klagesaker, som vi har omtalt i tidligere rapporter, holdt seg også i 2012, selv om pendelen antakelig nå har gått opp fra mellom 200 og 300, til mellom 300 og 400.

Antall uttalelser er fortsatt mer stabilt, og tallene innebærer da at antallet saker som ikke kommer til full behandling er økt ganske sterkt. Mens økningen i antall klager fra 2000 til 2012 var på 76 prosent, er økningen i antall klagesaker som er avvist eller gitt en forenklet behandling har vært på hele 205 prosent. Bare i løpet av de to siste årene er antall klager som ikke får full behandling økt fra omkring 100 til 170, og det skyldes i det alt vesentlige at mediene er ”friet” med grunnlag i forenklet behandling. Klager og frifinnelsene blir uansett lagt fram for PFU,  som i enkelte tilfeller velger å sette i gang ordinær klagebehandling. Den sterke økning i antall klagere som ikke oppnår full klagebehandling er et utviklingstrekk som Norsk Presseforbunds styre bør ha et våkent øye med, ettersom det fort kan utvikle seg et inntrykk hos klagerne at de ikke få reell eller skikkelig behandling.

Kildearbeidet for dårlig

Overskten over hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten som oftest er blitt felt i PFU i fjoråret, har de samme tre gjengangerne på topp som vi har hatt i svært mange år: Samtidig imøtegåelse, kildekontroll og kildekritikk og saklighet og omtanke.

Tabell 2: Tallene er i hovedsak hentet fra PFUs hovedstatistikk på Norsk Presseforbunds hjemmesider. Tabellen er supplert med en kolonne helt til høyre for brudd i nett-publikasjoner etter de samme punkter i årene etter 2006, samt den nederste markerte raden for fellelser etter retningslinjen for nettdebatter i VV-plakaten punkt 4.7. Det totale antall brudd etter at punktet kom inn i plakaten er 13.

Det som ellers er mest å merke seg ved bruddstatistikken for 2012 er hele fem brudd på Tekstreklameplakaten. Delvis har det sammenheng med at både Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har satt et sterkere søkelys på tekstreklamespørsmål siste året. NR har hatt et eget utvalg i arbeid med å se på økt tekstreklamepress som følge av digital utvikling og i den forbindelse er en delvis revisjon av retningslinjene i plakaten under arbeid, og i skrivende stund på høring i grunnorganisasjonene.

NPs generalsekretær har samtidig aktivisert et referanseutvalg for tekstreklame, som et ledd i økt oppmerksomhet på området. I fjor brukte generalsekretæren sin initiativrett til å klage inn to forhold til PFU, og begge gjaldt nett-publiseringer. Det fremgår av kolonnen helt til høyre at så langt er nettpubliseringer bare felt tre ganger for tekstreklame siden 2005. Ved siden av de to tilfellene i 2012, gjaldt det en initiativklage mot Nettavisen i 2009.

Antall klager mot tekstreklame er ikke høyt. De klagene PFU har fått etter år 2000 fordeler seg med omkring 15 klager kommet fra mediemiljøet selv og like mange fra private, fra interessegrupper eller konkurrenter til mediet eller til den som eventuelt har fått fordel av reklamen. I tillegg har NPs generalsekretær brukt sin initiativrett til å klage på tekstreklamesaker fire ganger. Det er gitt signaler fra NP-styret om at dette bør skje oftere i tekstreklamesaker.

Ringerikes Blad ble felt etter punkt 2.6 i Vær Varsom-plakaten (PFU-sak 2012/194)

Det offentlige fikk oftest medhold

Også for 2012 har vi gjort en analyse av hvem som klager og hvem som får medhold i sine klager. Sammenligner vi med de to foregående årene som vi har gjort samme analyse, er den største og mest markerte endring at myndigheter har fått oftere medhold og nå er den klagegruppe som oftest får medhold i PFU. De viktigste endringer er:

• Myndigheter (som inkluderer offentlige institusjoner og virksomheter) har fått medhold i 62 prosent av tilfellene. Prosenten for medhold for gruppen har økt sterkt, fra 33 prosent i 2010 og 44 prosent i 2011.
• Antall klagere fra privatpersoner har økt, mens antall klager fra institusjoner har gått ned. Nedgangen her gjelder særlig klager fra bedrifter, mens antall myndighetsklager har økt noe.
• Den gruppen som vi kaller ”vanlige folk” fikk oftest medhold i fjor, mens det i 2011 var aktørene som fikk oftest medhold i gruppen privatpersoner.

^{1)  Antall klager er noe lavere enn i hovedstatistikken fra PFU. Tellingen er utført av NR-sekretariatet og bygger på alle uttalelser lagt ut i PFU-basen på Internett.}

Tabell 3: Inndelingen av klagere i typegrupper er gjort ved å fordele klagerne i første omgang inn i personklagere og institusjoner. Personklagere er fordelt på det vi kaller ”vanlige folk” og aktører. De ”vanlige” er sjelden eller aldri – og oftest tilfeldig - i medienes søkelys, mens aktører er folk som har en eller annen rolle. Blant de siste har vi regnet journalister, redaktører, politikere, offentlig ansatte, folk som er involvert i kriminalsak eller folk som på lignende måte har opptrådt aktivt i det offentlige rom. Hovedgruppen består av myndigheter og offentlige virksomheter for øvrig, private bedrifter/selskaper og organisasjoner.

Årets analyse kan altså tyde på at redaksjonene oftest gjør etiske feil i saker som gjelder offentlige virksomheter eller myndigheter.

Det er ellers en trend de to siste årene at antall klager fra personer øker, mens grupper institusjoner (bedrifter, organisasjoner og myndighet/offentlige virksomheter) har en fallende tendens. Klagene fra personer siste tre år er gått fra 75, via 82 til 86, mens institusjonsklagene fra falt fra 70, via 65 til 59. Tendensen fra 2011 med at antall klager fra personer er økende, har altså fortsatt i 2012. En eller flere personer sto for vel 59 prosent av PFU-klagene i 2012.

Som i fjor viser også tallene at selv om antall klager fra institusjoner går ned, så får de oftere medhold. Utviklingen her er gått fra 35 prosent medhold i 2010, til 44 i 2011 og 51 prosent medhold i 2012. Tilsvarende utvikling for persongruppen går motsatt vei, fra 50 prosent medhold i 2010, via 44 prosent medhold i 2011 og til 43 prosent medhold i fjor. Ser vi nærmere på persongruppen, så får ”vanlige folk” i stor grad medhold i sine klager. Prosentandel medhold var oppe i 55 i 2010, sank til 44 i 2011 og er økt igjen til 50 i 2012. Gruppen aktører falt fra 50 prosent medhold i 2011 til 36 prosent i 2012.

Imøtegåelsens forbannelse

For tredje gang i historien har antall fellelser etter punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse passert 20-tallet. I fjor ble det 23, som bare er marginalt mindre enn rekordtallet på 26 fellelser året før. Det gjør det ikke noe bedre at dette punktet i 2012 er overgått av punktet om kildesjekk og kildekritikk. Til overmål er også halvparten av de redaksjonene som er felt på grunn av manglende samtidig imøtegåelse, også felt etter punkt 3.2 om kildearbeid.

NRs styre har tatt flere initiativ for å få redaksjonene til å arbeide mer bevisst med dette problemet. På landsmøtet 2013 legges det fram en særlig handlingsplan med tanke på å forbedre kildearbeidet på dette punktet.

1)  Tabell 4 bygger på PFUs hovedstatistikk.

Det fremgår av tabellen at antall klager og fellelser etter 4.14 er noenlunde på samme nivå i 2012 som året før, mens det i 2010 var et markert høyere antall klager – og langt færre som fikk medhold.

Ved en nærmere gjennomgåelse av klagesakene etter 4.14 for året 2011, konstaterte vi at dette er ”proffenes klagepunkt”. Det er svært få ”vanlige folk” som klager på dette punktet. Derimot er det flere aktører, og først og fremst institusjonsklagere, som er klagere. I 2012 er det særlig myndigheter og offentlige virksomheter som har sendt klager på manglende tilbud om samtidig imøtegåelse – og de fleste av dem fikk medhold. Klagene fra institusjoner fikk medhold i 60 prosent av tilfellene, mens klagene fra personer under ett fikk medhold i 40 prosent. Det vi har kalt vanlige folk vant fram i to av seks saker. 

Tabell 5

Fortsatt er det slik at redaksjonene som er felt enten ikke innser at de publiserer sterke fakta-beskyldninger, og derfor heller ikke har forsøkt å innhente samtidig imøtegåelse. Det gjelder for 13 av de 23 fellelsene i 2012. Det er altså aktsomheten eller beredskapen i forhold til det som publiseres som er for dårlig, med forbehold for at noen redaksjoner ikke helt forstår hva kravet i punkt 4.14 innebærer. I to av klagesakene har utvalget minnet om at samtidig imøtegåelse skal innhentes, selv om klageren har vært anonymisert i omtalen. Utvalget har også minnet om at kravet gjelder – som hovedregel – for alle sjangre, også for ledere, kommentarer og innlegg fra publikum.

I litt under halvparten av de sakene som har endt med fellelse har redaksjonen forsøkt å innhente imøtegåelse, men PFU vurderer det slik at de ikke har gjort det på en fullgod måte. I de fleste av disse tilfellene gjelder det at man ikke har forelagt klageren de fullstendige og hele beskyldninger. I fire saker har utvalget hatt kritiske synspunkter på stramme tidsrammer: En redaksjon (som likevel ble frikjent) ble minnet om at svarfrister både må vurderes i forhold til sakens omfang, kompleksitet og tid på døgnet, en redaksjon er felt fordi én dags svarfrist per epost ikke er godt nok, en redaksjon er felt fordi man brukte for kort tid (en time) på å få kontakt med klager og endelig er en redaksjon felt for ikke å ha gjort tilstrekkelige anstrengelser for å få kontakt med klageren. Det er også påpekt i flere av sakene at redaksjonen selv må dokumentere hvilke forsøk som gjøres. Lykkes man ikke, og likevel publiserer fordi man mener at saken ikke kan vente, må redaksjonen også opplyse om at man forgjeves har forsøkt å innhente imøtegåelse.

Det er ellers få eksempler på at advokater har utarbeidet klagene på punkt 4.14 i 2012, slik tilfellet derimot var i 2011. Det er bare fem tilfeller av advokatprodusert klage i 4.14-sakene i fjor, og klagerne fikk medhold i tre av de fem sakene.

PFU og lederkommentarer

Det er kun to tilfeller av at lederkommentarer er felt i 2012. I det ene tilfellet (sak 2012-065) er det åpenbart at det fremkom nye og andre faktiske beskyldninger i lederen, som ikke det ikke var gitt samtidig imøtegåelse av i nyhetsreportasje samme dag. I et annet tilfelle (sak 2012-206) er Bergensavisen felt for en leder publisert to dager etter en nyhetsreportasje, der klager fikk samtidig imøtegåelse av beskyldninger fremsatt i en offentlig rapport, om svikt i sikkerhet etc på campingplasser. PFU konkluderer slik i sin uttalelse:

”I denne sammenheng må utvalget imidlertid minne om hva det også tidligere har uttalt; tidligere uttalelser opphever ikke kravet til samtidighet. Selv om det heller ikke er naturlig med samtidig imøtegåelse i lederartikler, mener utvalget at BA ikke kunne bringe de aktuelle beskyldningene til torgs uten at de angrepne fikk ta til motmæle i samme avis. Ved å gi plass til en samtidig imøtegåelse, ville avisen for øvrig også kunne moderere det konstaterende inntrykket og i noe større grad balansere fremstillingen.”

I denne saken er det grunn til å spørre om ikke PFU trekker 4.14 for langt, når man på lederplass ikke skal kunne kommentere saker ble publisert i samme avis to dager før, og som inneholdt samtidige imøtegåelser. Dernest må det stilles spørsmål ved vurderingen av utsagnet i lederen, som etter vårt skjønn er en typisk meningsytring om generelle forhold og ikke en faktapåstand. Påstanden kan neppe bevises eller motbevises, og retter seg mer mot det forhold at manglende kontrollvirksomhet hos myndighetene medfører at campingplassene ikke ser så nøye på regelverket. Endelig er det et spørsmål om det er PFUs oppgave å råde lederskribenter til å ”moderere det konstaterende inntrykket og i noe større grad balansere fremstillingen”, som et etisk råd i forbindelse med krav om samtidig imøtegåelse.

PFU bør etter vårt skjønn, ved klager mot lederartikler og kommentarartikler, oftere vurdere om det er riktigere å henvise til tilsvarsretten, enn å vise til samtidig imøtegåelse. Saken fra Bergensavisen er sammenlignbar med sak 2011-337, som også ble behandlet i fjor. Der ble klage mot ytring i leder henvist til tilsvarsretten i punkt 4.15.

Færre advokatklager i 2012

Til tross for at antall klager totalt og fra myndigheter gått opp, er det registrert færre advokatklager i 2012, både faktisk og som andel av totaltallet.

Her er utviklingen i advokatklagene de siste årene:

            2005:   34 advokatklager av i alt 253 klager = 13,4 prosent.

            2006:   44 advokatklager av i alt 255 klager = 17,3 prosent.

            2007:   56 advokatklager av i alt 314 klager = 17,8 prosent.

            2008:   31 advokatklager av i alt 268 klager = 11,6 prosent

            2009:  37 advokatklager av i alt 292 klager = 12,7 prosent

            2010:   31 advokatklager av i alt 291 klager = 10,7 prosent

            2011:   36 advokatklager av i alt 339 klager = 10,6 prosent

            2012:  32 advokatklager av i alt 359 klager =   8,9 prosent 

 … mer dårlig kildearbeid

Som nevnt er det punkt 3.2 med krav om kildesjekk og kritisk innstilling til kildene som er det punkt som har ført til flest fellelser i 2012. Det er skjedd i 25 tilfeller. De aller fleste fellelsene etter dette punktet er temmelig åpenbare forsømmelser i redaksjonene, når det gjelder mangel på undersøkelser og kildesjekk.

Ukorrekt bruk av punkt 3.2?

I tre tilfeller der redaksjonene er felt etter punkt 3.2 må det spørres om det er relevant bruk av dette punktet, som lyder slik:

"Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling."

I sak 2012-090 er NRK-Dagsrevyen felt med kritikk etter dette punktet, fordi man brakte en imøtegåelse fra en klager først i Kveldsnytt. PFU var kjent med at NRK hadde intervjuet klageren før selve det påklagede innslaget ble sendt i Dagsrevyen, men korrigerte likevel ikke den feilaktige opplysningen i den sendingen. Utvalget velger å felle NRK etter punkt 3.2 og siterer denne setningen: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte.» Dette må jo være galt, for NRK hadde jo kontrollert opplysningene, men problemet var at de ikke brakte de korrekte opplysningene. I dette tilfellet må det være åpenbart at NRK-Dagsrevyen brøt mot retningslinjen i punkt 4.13, som lyder: ”Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.”

Tilsvarende må vurderingen bli i sak 2012-226, der en klager var misfornøyd med både framstilling av sin sak og den rettelse som Aftenposten/A-magasinet publiserte etter at klageren hadde vært i kontakt med redaktørene. I denne saken var det åpenbart heller ikke noe galt med avisens undersøkelser, men feilaktige fremstillinger. Også i denne saken må punkt 4.13 være korrekt fellingsgrunnlag.

Endelig gjelder det også sak 2012-192 mot TV2, som ble felt etter 3.2 etter at man i en test av ulike bilverksteder ikke hadde stilt det  klagende verksted helt det samme spørsmål som de øvrige – og uten at dette framkom i reportasjen. Det ville trolig være mer dekkende å felle TV2 etter punkt 3.3, som sier at ”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.”

Felt både etter 3.2 og 4.14

I halvparten av  4.14-fellelsene (13 saker) er det fellelse både etter punkt 3.2 og 4.14, og det er vanlig at fellelse skjer etter begge punktene. Har man ikke snakket med den som er angrepet – og dermed bryter med kravet i 4.14 – så har man normalt heller ikke oppsøkt  nødvendige relevante kilder, slik det kreves etter punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten.

Vi pleier ikke å be om at utvalget nødvendigvis skal felle etter flest mulige punkter, men i noen tilfeller er det grunn til å spørre. Det gjelder spørsmål om PFU skulle felt i minst ytterligere to tilfeller etter begge de to nevnte punktene: 

I sak 2012-160 mot avisen Fremover, som er felt bare etter 3.2, skriver utvalget at ”I den påklagede reportasjen rettes det alvorlige påstander mot klager som han ikke får ta til motmæle mot,…”. Utvalget har likevel ikke felt avisen etter 4.14. Noe lignende er tilfelle i sak 2011-340 mot avisen Sør-Trøndelag. Her skriver utvalget i sin uttalelse at avisen ”har valgt å trekke inn striden rundt parets tidligere bolig, har avisen i det minste et ansvar for å kontrollere at påstandene er korrekte, og eventuelt gi den omtalte arvingen mulighet til samtidig imøtegåelse.” Heller ikke her er det fellelse etter 4.14.

22. juli-saken i PFU i 2012

I fjorårets rapport rapporterte vi om hovedmengden av klagesaker til PFU i etterkant av terrorhandlingen 22. juli 2011. Vi informerte om at det var innkommet til sammen 32 klager, hvorav 13 ble gjenstand for ordinær klagebehandling, mens de resterende 19 ble gjenstand for forenklet behandling med henvisning til at det ikke forelå noe brudd, eller de ble avvist av ulike formelle grunner.

Fem av klagene som var ferdigbehandlet da forrige rapport ble avgitt, førte til fellende uttalelser. To av disse ble avgitt i 2012, nemlig 2011-319 mot ABC-nyheter og 2012-026 mot NRK Sogn og Fjordane. En sak behandlet i fjor, sak 2012-025 mot Namdalsavisa førte til frifinnelse.

Senere er det kommet flere andre klager etter 22. juli-saken og to av disse behandlet i fjor, førte til fellelser:

PFU-sak 2012-179, Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) mot NRK: En NRK-medarbeider, som ringte opp kommisjonslederen på hans mobiltelefon ved starten av et møte i kommisjonen, fikk av en eller annen grunn åpen linje til møtet i 53 minutter, før medarbeideren brøt forbindelsen. Opplysningene fra medlyttingen ble brukt til å konfrontere kommisjonen med at det var uenighet innad i kommisjonen, men uten at NRK opplyste noe om kilde for informasjonene. Kommisjonslederen uttalte mistanke om avlytting av møtet og ble nærmest beskyldt for å være paranoid – inntil NRK langt senere fortalte hvordan opplysningene var kommet frem. Kommisjonen klaget NRK inn for PFU, med henvisning både til anonym kilde (3.1), kritikkverdig kildesjekk (3.2), skjult opptak (3.10) og manglende samtidig imøtegåelse (4.14).

PFU ga kommisjonen medhold i at NRK brøt forpliktelsen til å identifisere sine kilder etter punkt 3.1:

”Når det gjelder arbeidsmetoden, sier utvalget seg enig med NRK: Vær Varsom-plakatens bestemmelse om skjulte metoder er ikke tiltenkt tilfeller som det innklagede. Når det er sagt, hadde NRK selvsagt valget om å avslutte «samtalen» på et tidligere tidspunkt. Utvalget må anta at vurderingen om å fortsette å lytte, ble tatt på bakgrunn av innholdet i den overhørte diskusjonen, og slik utvalget ser det kunne informasjonen som fremkom neppe vært innhentet på annet vis.
NRK har imidlertid holdt sine metoder skjult i ettertid, og dette er i utvalgets øyne problematisk, fordi opplysninger om kilden til informasjon var viktig både som premiss for intervjuene med kommisjonsmedlemmer, og for publikums forståelse av nyhetsinnslagene. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.1 der det heter: «Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.» I det påklagede tilfellet var det ikke behov for vern av kilder, annet enn for NRKs egen del.
På dette punkt har NRK brutt god presseskikk.”

PFU-sak 2012-153, Nordre Buskerud Politidistrikt mot Vi Menn: Klagen gjaldt en førsteside og større artikkel, der polititjenestekvinnen som var operasjonsleder ved distriktet 22. juli ble avbildet og omtalt som den som ”kan bli politiets syndebukk”.

Politidistriktet viste i sin klage til punktene om identifisering (4.7) og bilder brukt i en annen sammenheng enn den opprinnelige (4.10). PFUs flertall (en redaktør, en journalist og to fra allmennheten) ga klager medhold i at publiseringen var i strid med punkt 4.7:

"Utvalgets flertall har, etter avveiningene det er vist til ovenfor, kommet til at det ikke forelå et tilstrekkelig berettiget behov i denne spesielle saken for å identifisere operasjonslederen med navn og bilde. Det konstateres at hun kan komme til å bli uthengt som syndebukk i en evaluering i sin egen organisasjon. Spørsmålet blir da om dette gjør det presseetisk akseptabelt å bruke hennes navn og bilde, i særdeleshet når dette også gjøres på bladets forside. Flertallet mener at svaret på dette er nei, da hennes identitet ikke er tilstrekkelig relevant for å belyse det omtalte forholdet. Artikkelens kontekst, med vektlegging av at operasjonslederen kan bli uthengt som syndebukk, gjør også at forvekslingsfaren, etter utvalget mening, ikke kan være et avgjørende argument for identifiseringen. Utvalgets flertall vil ellers understreke at hendelsene 22. juli var så ekstreme at det påhviler et ekstra ansvar når man velger å bruke navn og bilde, også av personer i ansvarsposisjoner.
Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det blant annet heter: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.
Vi Menn har brutt god presseskikk."

Utvalgets mindretall, som besto av en redaktør, en journalist og en fra allmennheten), stemte for frifinnelse, med følgende begrunnelse:

"Utvalgets mindretall mener Vi Menn var i sin fulle rett til å publisere navn og bilde av operasjonslederen ved Nordre Buskerud politidistrikt. Hun hadde det operative ansvaret for dette politidistriktets disponeringer mot Utøya 22. juli 2011. Mindretallet mener politilederens samfunnsrolle veier tyngre enn den personlige belastningen ved å få navn og bilde offentliggjort i en artikkel som bringer en hemmelig intern politievaluering fram i offentligheten."

PFU har dessuten kommet til at følgende fire andre klagesaker med basis i 22. juli-saken ikke innebar brudd på god presseskikk:

PFU-sak 2012-003, NN mot Aftenposten. Klagen gjaldt publisering av personnavn til eierne av den gården Anders B. Breivik leide til produksjon av bombe til terroraksjonen. Aftenposten uttalte at den hadde forståelse for klagernes syn og slettet bildet straks. PFU uttalte at det kan forstå ubehaget ved å bli eksponert samen med massemorderens navn, men finner ikke at det er krenkende for personene eller privatlivet og at publikum har forstått at det er Breiviks selskaper som var i fokus. Utvalget legger likevel vekt på at Aftenposten fjernet bildet, og at dette er i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke.

PFU-sak 2012-003, NN mot TV 2. I likhet med forannevnte sak, klaget gårdeierne også TV 2 Nyhetene og TV 2 Nett inn for PFU, og mener publiseringen mangler respekt for privatlivets fred. Også TV 2 uttrykker forståelse og sørgets raskt for å sladde navnene. PFU konkluderte sin uttalelse på samme måte som i Aftenpostens sak.

PFU-sak 2012-085, Peder Jensen mot NRK Nett. Bloggeren Peder Jensen, alias Fjordman, klaget på publiseringen av en artikkel om forbindelser mellom Jensen og Anders B. Breivik, som skal ha bygd på opplysninger fra politiavhør. NRKs medarbeider mislyktes i å få kontakt med Jensen før publisering, og Jensen selv klager på at han ikke har fått inn tilsvar (4.15). PFU konkluderer med at artikkelens innhold ikke utløser rett verken til samtidig imøtegåelse eller tilsvar.

PFU-sak 2012-186, Jannike Arnesen mot Aftenposten: Jannike Arnesen var en av AUF-erne på Utøya den 22. juli og klaget Aftenposten inn for PFU for artikkelen 7. januar 2012 om hva som skjedde på fergen MS ”Thorbjørn” da den forlot Utøya. Artikkelen var basert på hva de ni ombordværende, deriblant klageren, hadde forklart i politiavhør. Klagen var basert på punkt 3.2 om mangler i kildearbeid, punkt 3.9 om å vise hensyn i arbeidsprosessen, punkt 4.6 om å ta hensyn til ofre og etterlatte, samt punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. PFU frifant Aftenposten og legger avgjørende vekt på den skånsomme måte informasjonen ble fremstilt på, blant annet ved anonymisering. Utvalget uttaler samtidig om avisen kunne utvist større forståelse for de berørtes mulige reaksjoner og hatt bedre dialog med dem før publisering.

Aftenposten gikk fri i klagesaken mot reportasjen om flukten fra Utøya med MS «Thorbjørn».

Ellers er det verdt å merke seg at PFU i 2012… 

• For første gang har behandlet en publisering på YouTube. I sak 2012-258 viser utvalget til at Norsk Presseforbund har vedtatt at PFU kan behandle klager mot publisering i sosiale medier når det er åpenbart at innholdet er en produkt av den redaksjonelle virksomhet. I denne saken ble studentavisen Utropa i Tromsø felt for manglende samtidig imøtegåelse til et kritisk studentintervju på video.
• For første gang har behandlet klage mot at ytring er hentet fra Twitter. I sak 2011-066 ble Aftenposten frifunnet for brudd på punkt 3.5 om ikke å oppgi kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet. Aftenposten mente at Twitter må regnes som åpen forum og PFU erklærte seg enig. Utvalget la til at man ikke ukritisk kan videreformidle alt som personer ytrer seg om, men at man plikter – som ellers – å foreta en etisk vurdering av ytringens innhold og ytrerens rolle. Det samme er uttalt i flere andre saker i sammenheng med bruk av opplysninger og illustrasjoner fra sosiale medier, se for eksempel sak 2012-157, der en kvinne klaget på hun er sitert fra en Facebook-gruppe.
• Har gitt en klager medhold i krav om tilsvarsrett til en annonse. Saken – 2012-277 mot nettstedet www.hest.no gjaldt en bannerannonse, der den navngitte klager ble utsatt for angrep. Redaktøren av nettstedet nektet å ta inn tilsvar, under henvisning til at dette kunne være brudd på Vær Varsom-plakaten punkt 2.6 om ikke å bryte det klare skille mellom redaksjonelt innhold og reklame. Nettstedet ble felt etter punkt 4.15.
• Har brukt punkt 4.1 om saklighet og omtanke for første gang på svært lenge til å felle en åpenbar presentasjon. Det gjaldt Dagbladets sammenstilling av bilder av tre Frp-politikere til en kronikk med overskriften ”Søppelmennesker”, uten at overskriften var myntet på de tre (sak 2012-030).
• Hadde kun to klager på nettdebatter, etter punkt 4.17, begge var til samme sak og ingen av dem var i strid med god presseskikk.