Medietanker

«Stopp pressen» er et kjent uttrykk i mediekretser. Karikert gjennom spillefilmer og røverhistorier i mange år. Uttrykket er opphavet til Oslos mest populære pressepub, og britenes mest leste medieside på nett. I dag vil nok mange si at det er et snev av nostalgi forbundet med dette uttrykket. Det var gjerne vaktsjefen som ropte de forløsende ordene. Kommandolinjen gikk videre til faktor før den nådde skiftleder på trykkeriet. Pressa ble stoppet. En ny førsteside ble lagt inn. Skjedde det en stor nyhet kunne en avis komme ut på samme dag med to forskjellige førstesider. I enkelte aviser praktiseres dette fortsatt. Men den løpende nyhetsstrømmen er i det store ikke lenger forbundet til trykketider. Nyheter formidles i øyeblikket.

Med stadig jevnere mellomrom hører jeg et nytt, etter hvert kjært, uttrykk i redaksjonslokalet: «Slipp fronten.» Det ropes gjerne av førstesideredigerer til nettutgaven. Han eller hun har fått en ny sak som skal legges på topp. Gjennom et døgn forandrer nyhetsbildet seg flere ganger. Etter hvert har det blitt en del av dagligtalen i redaksjonen. En journalist som har en nyhet ønsker fortsatt at den skal formidles først til avisas lesere. Konkurransesituasjonen er endret.

Samtidig jobber man kanskje med en utvidet versjon til papir. Utfordringen der blir å treffe med kommunikasjonen. I dette arbeidet tror jeg det er viktig at man vektlegger kanalenes fordeler. I digitale kanaler kan man publisere i øyeblikket. I papiravisa kan man presentere saka som en helhet med god kommunikasjon mellom tekst, bilder, bakgrunnsinformasjon og grafikk. Leserne ønsker ikke lenger å motta et avisprodukt, de vil være med på å skape det. De vil hjelpe til i prosessen, sende inn bilder, ideer, tips og kommentarer. Papiravisene har en lang tradisjon for dette, endringen er at ny teknologi har gjort det så mye enklere.

Vi har i dag verktøy som åpner for dialog. Facebook, Twitter, Instagram og Pinterest har én ting til felles – det er sosiale mediekanaler hvor det er lett å kommunisere gjennom å dele informasjon. For mediehusene er dette en rik kilde, ved riktig bruk. Når noe er nytt, handler det ofte om å våge å prøve. Gjennom året har jeg sett mange gode eksempler på store sakskompleks der leserne bidrar med sine historier. Drammens Tidendes serie om mobbing, og Adresseavisens serie om kreft er to eksempler. Det er ikke leserne alene som lager historiene. Men samspillet mellom journalister og lesere skaper en større helhet. Denne helheten formidles ikke bare i digitale kanaler. For mange vil den fortsatt fungere best gjennom et velredigert dobbeltoppslag i en papiravis.

Spør du en avisleser hvorfor han leser avisa, vil han ofte svare følgende: – For å vite hva som skjer. Norske lokalaviser har tradisjon for å formidle nyheter, stort og smått. Mange beskriver lokalavisa som en møteplass, et samlende element i en region der man oppdaterer seg på hendelser, arrangementer, kjøp og salg. Den digitale endringa har gitt mange nye muligheter for å ivareta denne funksjonen. Samtidig har den gitt bransjen flere nye konkurrenter.

Da jeg oppsummerte våre leseraktiviteter i den redaksjonelle årsrapporten, fortalte jeg om konkurranser vårt mediehus har arrangert i Wordfeud og Fifa 12. Er dette egentlig så spesielt? Går man 30 år tilbake i tid, hadde vi tippekonkurranser og kryssord. Og om sommeren reiste journalistene ut på turné der de arrangerte konkurranser i for eksempel hesteskokasting. Konkurransene har mange likhetstrekk, men arenaen er en annen. Men det er fortsatt lokalavisa som arrangerer.

For mediehusene, redaktører og journalister vil en av de viktigste oppgavene være å prioritere. En avis skal avdekke kritikkverdige forhold. Mediene skal undersøke og analysere. Dette arbeidet har vi utført over mange år, sammen med leserne. Den digitale informasjonsstrømmen går mye kjappere. En naturlig konsekvens av dette er at man må prioritere. Jeg tror det er bedre å gjøre utvalgte saker bra enn å prøve å gjøre alt. Prioriteringene vil fortsatt bli gjort i mediehusene. Samtidig tror jeg det er viktig at man utnytter de mulighetene man har for å få nyttige innspill fra leserne.

Denne artikkelen er også publisert i Polaris Medias redaksjonelle årsrapport for 2012.   

En ung mann går rundt i gatene i Ålesund og er frustrert.  Året er 1882 og 28 år gamle Olaf Sandvig er opptatt av unionsstriden med Sverige.  Som Venstremann mener han at Høyre-regjeringa bør stilles for riksrett fordi den nekter å godta et vedtak i Stortinget, og dette vil han gjerne gi uttrykk for. Men ingen av de konservative avisene i Ålesund vil  ta inn ytringer  fra Venstre-folk.   Frustrasjonen over å ikke få komme til orde fører til at Sandvig bestemmer seg for å starte ny avis, og det er ganske dristig i en liten by som har to aviser fra før.  Han gir seg ikke, og den  30. november 1882 kommer første utgave av Søndmørsposten.

Avisa får ingen varm velkomst. En gjeng elever på konservative Latinskolen henger opp et eksemplar av førsteutgava til spott og spe på skoleveggen, og ”deretter kastet de grus på bladet så det ble helt tilsølet. Det gjennomboret det med en stokk og rev og trampet det i filler, og lot så ved et veldig gledeshyl meddele at nu var en fiende drept i fødselen”.  I boka som ble laget til Sunnmørspostens 100 års jubileum fortelles det også om hvordan avisbudet som ble sendt på byen for å dele ut avisa kom gråtende tilbake. Han hadde blitt skjelt ut og fått juling.   

Avisa overlevde på tross av en vanskelig start. Den  hadde bare 20 abonnenter de første åra, og svært få annonser.  Men det ble fart i sakene da Ivar Flem tok over som redaktør i 1894, og seinere kjøpte avisa.  Flem utviklet den til å bli et slagkraftig  organ for landsdelen, og den suverent  største avisa  mellom Bergen og Trondheim.  Den 30. november 2012 kunne vi derfor markere at det var 130 år siden avisa kom ut for første gang.  Vi inviterte over 130 lesere til stor bursdagsfest, med kaker,  underholdning og historiske tilbakeblikk. Elever fra en  videregående skole sørget  for musikk, dans og drama i hele avishuset.

Sett med dagens øyne framstår førsteutgava fra 1882 som ganske underlig. Hele førstesida er dekt av et leserbrev fra en prest fra Kolvereid i Nord-Trøndelag. Litt av ei prioritering for ei ny lokalavis. Og hvorfor var avisa så  provoserende at avisbudet fikk juling?  Jo, det hadde sammenheng med den opphissa striden mellom Høyre og Venstre om unionen med Sverige.  Å gi ut  Venstre-avis i konservative Ålesund var ikke populært.   Høyre-avisene  i byen hadde tatt inn  hyrdebrev fra biskopen i Nidaros som refsa presten i Kolvereid som støtta Venstre,   men de nekta å ta inn leserbrev som forsvarte ham.  Dermed var det et naturlig valg for Venstre-avisa Søndmørsposten å la denne Venstre-presten selv få komme til orde i den aller første utgaven.  

Det var ingen som stod oppført som redaktør i det første nummeret. Men lederen ble skrevet anonymt av sakfører  H.A. Schølberg. Han forklarte at Ålesund hadde behov for ny avis fordi  ingen av de andre avisene i byen tok inn synspunkt som de selv var imot:  

”Av slige pressetilstander fremavles ensidighet, vrangsyn, selvgodhet og kvoterivesen, og det er dette misforhold som Søndmørsposten vil bidrage til at rette i nogen grad på. Den vil således åbne sine spalter for oppsatser av forfattere der deler et andet synspunkt i politisk retning end bladet, når avfattelsen er skjedd i en human ånd og uden av private personer og private forhold deri er berørt på en sådan sårende eller nedsettende måde. Der skal i så henseende herske fullkommen upartiskhet, ligesom  anonymiteten brødelig fra bladets side skal bevares. … Det er sagen og ikke personen det gjelder”.

Denne formuleringen fra 1882 er like aktuell i dag.  Lesere har behov for å forstå  begrunnelsen for ulike politiske standpunkt, for at de selv skal kunne gjøre seg opp en mening. Avisa ble skapt for å sikre at ulike meninger får plass i offentligheten, og det forplikter oss i vårt daglige arbeid.  En prioritert oppgave i 2013 er å  videreutvikle meningssidene i avisa, slik at det blir enda mer attraktivt for leserne å sende inn sine leserbrev.    

Sunnmørsposten var partiavis for Venstre fram til 1977, da avisa frigjorde seg fra partibåndet og ble ”partipolitisk uavhengig, sosialliberal avis”.  Avisa har et bankende hjerte for Sunnmøre, og når avisas meninger på lederplass skal utformes legger vi vekt på det som tjener hele regionens interesser i et lengre perspektiv.  Frihet for det enkelte menneske er ei viktig liberal sak, men friheten skal alltid kombineres med et sosialt ansvar, og hensyn til svake og forsvarsløse grupper. Alle har ansvar for seg selv, og samtidig har vi alle ansvar for hverandre. 

Hvorfor er vi til? Historia vår oppsummerer  på en god måte essensen i presseetikken:

Vi skal sikre ytringsfrihet, få fram ulike synspunkt,  sjekke fakta, informere om det som skjer, avdekke kritikkverdige forhold og verne mennesker mot overgrep og forsømmelser.  Selv om format, teknologi og publiseringsplattformer stadig forandrer seg, så er oppdraget det samme. 

Denne artikkelen er også publisert i Polaris Medias redaksjonelle årsrapport 2012.

I året som er gått har lesere og annonsører med akselererende tempo beveget seg fra papir til digitale medier. Foreløpig gir det mediebransjen et inntektsproblem. Men samtidig blir journalistikken bedre, og når flere enn noen gang. Som kollega Espen Egil Hansen så treffende sier: " Det blir stadig vanskeligere å bevare pessimismen".

Jeg har jobbet i mediebransjen i 32 år. I denne perioden har det i Norge vært tre ekstraordinærere rettsoppgjør. Dekningen av de tre rettssakene illustrerer hvor bestandig kjernen i journalistikken er, men også hvordan teknologien gjør den journalistiske formidlingen hurtigere. Og hvordan god journalistikk får flere uttrykksformer og beveger seg fra monolog til dialog.

Da byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt, i 1985 møtte for retten tiltalt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, dekket VG rettsforhandlingene med utførlige referat ledsaget av klokkeslett. Den analoge versjonen av «ord for ord» slik det skjer på internett i dag var en stor suksess. Det journalistiske grepet ga en følelse av tilstedeværelse ingen andre medier leverte. Rettskommentaren var da som nå helt sentral i dekningen.

Natt til pinseaften, 22. mai 1999, bleKristian Magnusog Marie Orderud, samt deres datter Anne Orderud Paust skutt og drept. Fire personer ble dømt for medvirkning til trippeldrapet: Per Orderud (sønn av Kristian og Marie og Annes bror), Veronica Orderud (Pers kone), Kristin Kirkemo (Veronicas søster) og Lars Grønnerød  (Kristins tidligere kjæreste).

Det ble aldri oppklart hvem som faktisk utførte drapene, og ingen er derfor dømt for selve drapshandlingen.

Saken var omfattet med en helt unik publikumsinteresse, og da saken kom for retten våren 2001 refererte VG Nett direkte fra rettsforhandlingene. Direkterigget vårt besto av fire-fem stenografer/sekretærer innleid fra Manpower samt et modererende redaktørledd. «Faktum er at vi var langt forut for vår tid i 2001. Vi brukte et egenutviklet verktøy allerede den gangen. Siden da er det utviklet en personifisert tone i direktejournalistikken, i tillegg til utstrakt bruk av sosiale medier kombinert med leserdialog», sier Christian Brændshøi- redaksjonssjefen som har levd hele sitt journalistiske liv digitalt.

Under rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik ble rettsdekningen tatt til et nytt nivå. Bilder, TV, ord for ord-referat, dialog med leserne og reaksjonene på saken i sosiale medier kunne følges i et vindu -VG Direkte. Der rettskommentarene i 2001 var forbeholdt avisen dagen etter, ble de nå levert i løpet av rettsdagen, og det hele ble kommentert og analysert gjennom 150 timer med direkte TV-sending.

Kjernen i journalistikken fra disse store rettsforhandlingene er den samme, men tempoet i formidlingen, allsidigheten i uttrykksformene, og muligheten til å snakke med, og ikke bare til, leserne, er i dag bedre enn noensinne. Selv om opplagene faller fortsetter verden å gå fremover.

En engelsk versjon av denne artikkelen er også publisert i Schibsted's Annual Editorial Report 2012 
 

Hvordan kan asylsøker Turan Parwizi og Jon Jenstad på Sunndalsøra få belyst urimeligheten i en sykehusregning på nærmere kr. 54 000 etter livreddende hjelp, om ikke Aura Avis tar saken? Hadde beboerne ved Borre sykehjem i Horten fått bedre fårikal og sunnere mat om ikke Gjengangeren hadde fortalt historien om den elendige retten 87 år gamle Olaf Mathiesen fikk servert?

Lokale medier lever i tett fellesskap med sine lesere og fungerer både som lokalsamfunnets vaktbikkjer når mennesker blir tråkket på eller krenket, og som forsvarer for lokale og regionale interesser når pengemakt eller storsamfunnet urettmessig tar seg til rette. Samfunnsoppdraget handler om å forvalte denne krevende journalistiske dobbeltrollen på en god måte, og om at våre medier skal være lokal torgplass for nyheter, kultur, debatt, kjøp og salg, selve limet mellom mennesker uavhengig av alder, kjønn, økonomi og sosial posisjon. Våre medier tar lokalsamfunnet på pulsen, i glede og sorg, gjennom oppturer og nedturer, og setter dagsordenen for samtaler i de fleste norske hjem.

”Brennende hjerter” for mennesker og lokalsamfunn har vi mange av i våre redaksjoner. Men det er krevende for en liten redaksjon å løfte viktige lokale og regionale saker inn i det rikspolitiske rom. Finnmarkens redaktør, Kari Karstensen, forteller i sin redaksjonelle samfunnsrapport om hvordan avisen i en årrekke har satt søkelys på situasjonen for fiskeindustrien på Nordkyn, uten at noe har skjedd. ”Vi har skrevet om hvordan Røkkeeide Aker Seafoods har brutt plikten til å levere fisk, som var et krav da selskapet fikk trålerkvoter. Vi har skrevet om filetarbeider Kari Anne Magnessen, som kjenner på fortvilelsen over ikke å kunne gå på jobb. Vi har skrevet om lokalpolitikere som raser mot fiskeriministre som ikke griper inn.”

Først da NRK Brennpunkt tok tak i saken, ble den tatt på alvor. Helt siden fiskeriministeren lovet innstramming i leveringsplikten i juni, har Finnmarken etterlyst endringene. ”Varslet om endringer kom i november – tilfeldigvis samme dag som Brennpunkt-programmet skulle gå på lufta og etter at det var avslørt at Aker bløffet om leveranser og prøvde å legge ned enda flere virksomheter i Finnmark”, heter det i hennes redegjørelse.

Norske lokalmedier bidrar ofte sterkt til å sette viktige regionale saksfelt på den rikspolitiske arena uten å bli kreditert for det, slik Finnmarken her opplevde. At lokale redaktører ergrer seg over at det skjer, er forståelig. Men det betyr ikke at det redaksjonelle gravearbeid som skjer lokalt er mindre viktig. Det er fortsatt i den store floraen av norske lokalmedier de aller fleste kritikkverdige forhold i vårt samfunn blir tatt opp. Til tider griper riksmediene ”våre” saker for en dag eller to, og bringer de inn i nasjonal politisk debatt. På det lokale og regionale plan har våre medier fortsatt størst gjennomslagskraft. Men i dagens mangfoldige medielandskap blir det stadig mer krevende for lokale medier å slå inn i det nasjonale offentlige rom, med saker som er viktige for Distrikts-Norge.

Rapportene om samfunnsoppdraget som våre mange mediehus nå har lagt fram, viser at Amedias redaksjonelle miljøer jobber målbevisst med nyheter og reportasjer om kritikkverdige forhold i egen kommune eller region. Vi finner historier om syke eldre som ikke får sykehjemsplass, mangelfull satsing på vei og jernbane, mangel på tiltak for ungdom, hårreisende behandling av asylsøkere eller svikt og forsømmelser innen skoleetaten. Svært ofte skaper sakene grunnlag for nye vedtak som gir barn eller voksne en bedre hverdag. Et godt eksempel finner vi i Sandefjord Blad. I fjor høst valgte avisen å rette søkelyset mot mobbing i skolen. En rekke reportasjer fortalte om to gutter i Sandefjord, ”Per” og ”Even”, som daglig levde i en hverdag preget av frykt og trakassering, og om skolens mangelfulle tiltak. Guttene måtte etter hvert bytte skole. Reportasjene vakte stor oppstandelse lokalt. Fylkesmannen gikk inn i saksfeltet, og kom nylig med en knusende rapport mot skolen og Sandefjord kommune. Som må fa konsekvenser både for guttene og etatens jobbing mot mobbing.

Eksemplene er mange, og flere av dem finnes i Amedias redaksjonelle årsrapport.

En stor flora av nye kanaler og sosiale møteplasser til tross: Lokale medier er fortsatt de desidert viktigste kanaler for nyheter, debatt, kultur og sport. Kulturdekningen står helt sentralt i vår dekning. Ingen andre enn lokalavisen eller nettstedet reflekterer bredden i det lokale kulturliv. Lokal sport har tradisjonelt vært et kjerneområde i vår dekning. Her blir oppturene og nedturene innen fotball og annen idrett brettet ut, gjerne spissformulert med store overskrifter. Slik sportsinteresserte lesere vil ha stoffet presentert.

Dagens lesere og brukere har fortsatt sterk tillit til lokale medier, selv om de også er kritiske. Framtidas lesere og brukere blir mindre lojale, og trolig mer kritiske. De vil stille enda strengere krav til journalistikken, om at den skal engasjere, ha nytteverdi og kvalitet. Men også medienes åpenhet, vår evne til å inkludere alle i lokalsamfunnet, blir utfordret. Lokale medier fungerer som grasrotas offentlige rom. Det har aldri vært så lett å komme til orde som i dag. Men er det lettere å bli hørt? I et kaos av ytringer, meninger og innspill ligger det en stor redaksjonell utfordring som handler om å skille det relevante og viktige fra tøv og uvesentligheter. Og ikke minst å gi lesere og brukere helhetsinnblikk, kunnskap om hva som skjer, gjennom stoff som engasjerer og bidrar til å vitalisere lokalsamfunnet.

Dette er en redigert versjon av en lengre artikkel de to har skrevet i Amedias redaksjonelle årsrapport for 2012.